På sabotørmarsj over vidda. 80-åringer med klar beskjed til Stortinget.
Krig raser i Europa. Men har Norge egentlig tatt lærdom av 9. april 1940? De tre som spør er på langtur. De har vært ute en vinternatt før.
Onsdag startet tre godt voksne menn på en 11 mil lang ekspedisjon over Hardangervidda. Fra nord til sør. De skal følge ruten som Joachim Rønneberg og hans team av sabotører gikk før sprengningen av tungtvannsanlegget på Rjukan i 1943.
Den ene av dem var sist på vidda da han var 9 måneder gammel og satt i en vaskebalje som hans far hadde montert ski på.
Siden har den nå 86 år gamle Ralph Høibakk vært over hele kloden, på verdens høyeste fjelltopper, på Grønland og på Sydpolen. Men ikke på Hardangervidda igjen – før nå. 240 år gamle. For en som levde sine 11 første år på Rjukan, på sørsiden av Nord-Europas største fjellplatå, er det ett viktig motiv for å bli med på «sabotørmarsjen».
– Det er jo nedslående at det er min eneste tur over vidda. Dette kan være min siste mulighet til å gjøre det i våken tilstand, sier han spøkefullt til Aftenposten.
Både Høibakk, Oddmund Hammerstad (81) og Per P. Hodneland (73) er ute for å teste seg selv.
De skal også minnes Rønneberg og de andre heltene fra Vemork. Men ikke minst er det viktig for dem å gi en beskjed til yngre generasjoner – og til Stortinget: Om å sørge for å være forberedt. Om ikke å ta fred og frihet for gitt.
– Krigsfrykten sprer seg. Fredag kommer regjeringens forslag til langtidsplan for Forsvaret. Det er knyttet stor spenning til hvor kraftig Forsvaret skal rustes opp. Tirsdag 9. april skal trioen være fremme i Rjukan og snakke om nettopp beredskap og evnen til å forsvare landet.
– Frykten for krig sprer seg blant unge og gamle. Vi vil vise det beste i oss mennesker. Nettopp det gjorde Rønneberg og gruppen hans den gangen, sier Hammerstad. Han var statssekretær i Willoch-regjeringen få år før den kalde krigen var over. Fort-satt er han aktiv i den offentlige debatten om forsvar og sikkerhet.
Ekspedisjonsleder Hammer-stad håper på en politisk opp-våkning.
- At de sentrale politikerne skjønner alvoret. Det er lettere å bygge ned enn å bygge opp. Rundt 85 prosent av vår forsvars-struktur - personell, materiell, leirer og anlegg - er avviklet i lø-pet av tre tiår, sier han.
9. april. Turkameratene forven-ter mye av regjering og storting denne våren. Som mange i sin generasjon ser de likhetene mel-lom nedbyggingen av Forsvaret på 1930-tallet og det som er skjedd etter 1989 og Murens fall i Europa.
«Aldri mer 9. april» har vært slagordet for krigsgenerasjonen og deres barn.
Det kan virke noe hult å høre det gjentatt nå, synes de tre.
De etterlyser rett og slett hand-ling som kan måle seg med or-dene.
«Noe kan skje i morgen». Tre-kløveret har noe til felles med mannen de minnes. Joachim Rønneberg var i hele sitt liv etter krigen opptatt av forsvaret av Nor-ge. Da 2016-versjonen av langtids-planen for Forsvaret ble fremlagt, sa den 97 år gamle Joachim Rønne-berg dette til Aftenposten:
«Det kan virke som om noen ikke har fått med seg lærdom-men. Vi må alltid ha et sterkt forsvar, uavhengig av skif-tende trusselbilder. Noe kan skje i morgen».
Han var misfornøyd med de fol-kevalgte.
«Politikerne burde snudd seg
om og vist handlekraft. Men i stedet lover de et bedre forsvar en gang etter 2020. Det holder ikke», sa Rønneberg.
Så hva er skjedd siden den gang?
Forsvaret virker ikke. Syv år senere er det omtrent samme konklusjon som kan leses ut av en serie utredninger og forskningsrapporter: Tiår med nedbygging har gjort at Forsvaret i dag ikke er i stand til å løse de oppgaver det er tiltenkt i krig.
«Dagens politikk fremstår som direkte uansvarlig», sa Forsvarskommisjonens leder, Knut Storberget, 3. mai i fjor.
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har i sine analyser to år på rad at Forsvaret mangler evne til å operere som et effektivt forsvar i en krigssituasjon.
Hoppet over fallskjermhopp. Skulle trioen på vei til Rjukan ha gjort turen historisk korrekt, skulle de ha hoppet i fallskjerm og landet ved innsjøen Skrykken nord på vidda. Men det fikk så være, mener de.
Starten ble derfor DNT-hytta Solheimstulen, med retning
Skrykken og første overnatting på hytta Jansbu.
Deretter blir det flere hytter, telting og siste natt i Sabotørhytta før de når Vemork.
Hodneland er gruppens ungdomsalibi, og får den tyngste pulken. Han er ikke bekymret.
– Dette skal gå bra. Foruten interesse for krigshistorie og respekt for dem som kjempet, har jeg et nært og godt forhold til natur og fjell, sier advokaten.
Seks dager i telt og hytter kan være utfordrende for noen hver. For dem som er i 70- og 80-årene er ikke Hardangervidda senvinters noe å spøke med. Selv om man har erfaring.
Fjellklatreren erkjenner utfordringene.
– Det å si ja til å være med på noe som er helt på grensen for hva jeg kan klare, har alltid vært viktig for meg, sier Høibakk.
Men reservekapasiteten er ikke den samme som før.
– Så det jeg kjenner på nå, er en blanding av kriblende, gledesfylt spenning og nervøsitet. Det er alltid et element av spenning. Går det eller går det ikke? Men når vi har gått den første kilometeren, så er vi der.