Selvsagt skal du være sur!
Ja, det er jo ikke straffbart å være sur! Derfor behøvde naturligvis ikke Frank Rossavik, i kommentaren «Det er lov å være sur» (Aftenposten 23. mars), å trekke frem den latterlige frykten enkelte har for at gretne og negative mennesker kan belaste sine omgivelser med et og annet ubehag og problem.
Vi som har yrker og privatliv hvor vi løpende må samarbeide og forholde oss til andre mennesker, må da kunne akseptere at irritable energivampyrer skaper litt dårligere atmosfære, resultater og omdømme. Og skulle de i verste fall, spesielt hvis de er sjefer, påføre oss psykiske problemer og utbrenthet, får vi skylde på oss selv. Vi kunne jo bare unngått dem ved å jobbe fra hjemmekontoret.
Rossavik konstaterer heldigvis at suksessrike kunstnere og forretningsfolk som Hugh Grant, Ludwig van Beethoven og Jeff Bezos er sure og sinte «privat».
Olme sutrepaver og gode skuespillere.
Pottesure og kjeftende Grant er et godt eksempel på at olme sutrepaver har størst sannsynlighet for å utvikle seg til gode skuespillere.
Litt irriterende at Harrison Ford, Keanu Reeves, Steve Buscemi, Emma Watson, Tom Hanks, Ryan Gosling og Denzel Washington er allment kjent for å være veldig sympatiske og blide – og kanskje enda bedre skuespillere enn Hugh Grant, og at prisbelønte Helen Mirrens motto er «Be on time, and don’t be an ass». Men slike detaljer bør man da ikke henge seg opp i.
Beethoven skapte flott musikk utelukkende fordi han var sur, kastet gjenstander på folk og oppførte seg generelt uheldig. Da er det helt unødvendig å nevne at Haydn, Brahms, Händel, Dvorak og Sibelius leverte gode komposisjoner selv om de stort sett hadde et lykkelig og godt liv.
Lar medarbeiderne ta ubetalt fri. Jeff Bezos, grunnleggeren av Amazon, er en herlig kar – surpomp og kjeftesmelle som er blitt en av verdens rikeste menn! Han sørget til og med for at de ansatte kunne urinere i plastflasker så de slapp å gå på toalettet under sine travle skift.
Selv om selskapet har dobbelt så mange yrkesskader som tilsvarende bedrifter, lar den rause Bezos medarbeiderne ta ubetalt fri så de kan komme seg etter plager og utmattelse.
At ansatte beskriver Bezos’ romfartsselskap Blue Origin som en «giftig» arbeidsplass, og sier at «å jobbe hos Blue Origin var den verste opplevelsen i mitt liv», får stå for deres egen regning.
Alle må jo være enig i at det var viktigere at Bezos personlig prøvde å vinne rakettmilliardær-konkurransen om å komme først ut i verdensrommet i 2021 enn å ta hensyn til sine ansattes sikkerhetsadvarsler. Det kunne jo forsinket tidsplanen!
Optimistenes ødeleggende betydning.
Rossavik skriver at finanskrisen i 2007– 2008 overhodet ikke ville ha skjedd om låntagere var mindre optimistiske. For alle vet jo hvor stor og ødeleggende samfunnsøkonomisk betydning optimistene har!
At låntagere kanskje ble ørlite villedet av urealistiske kredittvurderinger fra spekulative finansinstitusjoner som utnyttet myndighetenes altfor omfattende deregulering og frislipp, bør vi ikke legge vekt på.
Eller at bankenes altfor høye risikotagning førte til at de hadde problemer med å dekke tapene da boligmarkedet kollapset. Nei, flere pessimistiske låntagere er det eneste som kunne forhindret hele finanskrisen.
Dropp banal teamkos.
Det er mye pussig forskning. At psykologisk trygghet er det aller viktigste for at et team skal lykkes godt, er det vel ingen som tror på.
Forskere ved Harvard og Googles prosjekt Aristotle har funnet at medarbeidere i en slik atmosfære opplever at det er akseptert å uttrykke sine ideer og bekymringer, snakke åpent, stille alle typer spørsmål og innrømme feil og ta risiko uten frykt for negative konsekvenser. Makan!
Dropp banal teamkos og inviter heller inn i teamene de biske nei-menneskene som kan få folk ned på jorden igjen. Bare fordi mangel på psykologisk trygghet har store negative innvirkninger på ansattes velvære, stress, utbrenthet, turnover og på den generelle prestasjonen i organisasjonen, må vi ikke undervurdere betydningen av gretne grinebitere.
❝ Er alle blitt pingler som ikke lenger tåler litt trakassering, mobbing og nedlatende forulemping fra folk som tross alt er skikkelig flinke?
Menneskerett å være surmaget.
I sykehusenes pasientforløp har de oppdaget at hvis den som skal sende pasienten eller en prøve videre til neste person, er sur, tverr eller nedlatende, så øker faren for at den som tar imot informasjonen, misforstår, ikke tør spørre eller ikke får med seg alt.
Men det er vel i overkant drøyt å kreve at sykehusmedarbeidere må smøre dette forløpet positivt for å sikre at mottageren tar imot på en god måte og forstår? Det er da en menneskerett å være surmaget og ubehagelig! Og skulle livsviktig pasientinformasjon bli borte på veien, er det vel ikke så farlig. Pasientene er jo ofte så dårlige at de ikke skjønner noe likevel.
Er alle blitt pingler?
Forskerne Casciaro og Lobo ba 10.000 medarbeidere om å kategorisere sine kolleger på to områder: om de var sympatiske/usympatiske og kompetente/inkompetente.
Litt overraskende viste det seg at i valget mellom de som var inkompetente og sympatiske og de som var kompetente og usympatiske, ønsket de fleste å jobbe sammen med den første gruppen, som ikke var så dyktig, men veldig hyggelig.
I all verden! Er alle blitt pingler som ikke lenger tåler litt trakassering, mobbing og nedlatende forulemping fra folk som tross alt er skikkelig flinke?
Lettvektere. At positive mennesker med godt humør blir litt nedlatende behandlet og ansett for å være lettvektere sammenlignet med «de seriøse», skulle bare mangle. Selv om ordet seriøs har to betydninger, alvorlig og profesjonell, så må man selvsagt være begge deler. Du kan ikke le så du griner og samtidig være seriøs!
Da jeg var i audiens hos Dalai Lama for noen år siden, vekslet han mellom å snakke om avansert kvantefysikk og å fortelle selvironiske historier om sine tabber, hvor han lo så han ristet. Men han hadde sikkert bare en dårlig dag.
Så glem dette rådet fra Dalai Lama: «Hold deg unna negative mennesker. De dukker bare opp for å dele klager, problemer, katastrofescenarioer, frykt og fordommer mot andre. Hvis noen bare trenger en bøtte å kaste alt søppelet sitt i, sørg for at det ikke er i ditt sinn.»
Jon Morten Melhus er rådgiver og utdannet siviløkonom. Han har gitt ut bøker om humor og begeistring.