Kjære Estetikeren HVORFOR er «The Great British Bake Off» det beste programmet i historien og den norske versjonen så GRUSOM?

Hilsen Hissig Hobbybaker

Om du spør meg, er det ingen ting som er bedre enn et spørsmål like glohett som bakerovnen til heksa i Hans og Grete: For en forbilledlig harme du har klart å smette inn i bare en eneste setning! Og for noen rasende store bokstaver! HVORFOR, skriver du, og GRUSOM! Man kan bli i godt humør av mindre. Men sinne alene er som kjent ingen utpreget produktiv følelse, altså gjelder det å helle vann på bålet og begynne å rote i asken etter mulige forklaringer. Hoossssjj! sier det, så er brannen borte. Og så setter vi oss til, som Askeladden.

Forklaring 1. Samme ingredienser, lavere kvalitet Verdens beste program, kaller du det. Altså må vi ta en rask kikk på originalkonseptet for å skjønne hva de fikk til så fint i Great Britain, men som eventuelt lugger i det norske. Altså, allerede mange år før «The Great British Bake Off» fikk nervestrengene til å dirre på britiske TV-tittere som harpene i den himmelske hærskare, hadde produsenten Anna Beattie forgjeves forsøkt å selge inn konseptet. «Briter elsker jo å bake», sa hun. «Tenk på den fantastiske dramaturgien som ligger i alt som kan gå skeis underveis!»

Men kanalene bare fnøs: «Mandelflarn og firebarnsmammaer …», sa de, og lo ondskapsfullt: « ... Makan til fjolse-TV!» Men program ble det (2010-). Et sensasjonelt populært program som skulle bli begynnelsen på vår tids enorme bakedille, samt malen bak en annen massebevegelse: Det store symesterskapet.

Hva var det som gjorde TV-titterne så gale og glade? Var det synet av de tolv deltagernes første minner formet i fondant? Nei. Det var en forbilledlig blanding av tøys og alvor. Nerver og nærvær. Nye vennskap og gammel kunnskap. Og her går vi over til å prøve «The Great British Bake Off» sine hovedingredienser mot de norske:

Dommerne. Hva må enhver setting som minner om et klasserom ha for at de i rommet skal få lyst til å prestere? Jo, lederskikkelser med stor kunnskap, smittende entusiasme og et fengende språk. Altså må jeg spørre deg: Kan det være dommer Marthe Kilens hyppige ønske om «meir crunch» som får det til å knyte seg? Bare et forslag, selvfølgelig, men når man er vant til Prue Leiths presise språkføring og Paul Hollywoods autoritative forslag, kan det være fremmedgjørende med enklere ord og færre fagtermer. Ikke et vondt ord om den gode Kilen og diplombaker Andre Løvaas,

men en autoritet som fyller rommet og åpner opp historien har de ikke. Ikke ennå, i alle fall.

Sagt på en annen måte: Kanskje har du lurt på hvor Ingrid Espelid Hovigs arvtager er når vi virkelig trenger henne? Eller hvorfor ingen har ringt mesterkonditor Sverre Sætre? Visst er det flott å løfte nye talenter, men da gjelder det å velge noen som kan få selv «formfett» til å høres ut som parfyme.

Programlederne. Da jeg fant «The Great British Bake Off» en gang på midten av 2010-tallet, var det ikke bare bakermesterne som gjorde at jeg kom hjem – det var programlederduoen Sue Perkins og Mel Giedroyc. Hva hadde de? Jo, også de hadde denne blandingen av autoritet og folkelighet, bredde og vidd. Men viktigere – de hadde humor. Og hva skjer da? Jo, da får vi hjelpelærere som lett og elegant pendler mellom ekspertise og novise, tidtagning og tjuvsmaking, tull og alvor.

Og så var det Ulrikke Brandstorp: Er hun en sånn forløsende hjelpelærer? «Tja, i en barneskolesetting – utvilsomt», svarer du kanskje da: «Men i dette formatet savner jeg liksom litt følelsen av QI. Du vet det folkelig-intellektuelle spørreprogrammet ledet av Stephen Fry?» Svarer du sånn, kan jeg ikke si annet enn at jeg er enig, selv om

Brandstorp utvilsomt får deltagerne til å føle seg vel.

Stemning. Da har vi fått etablert at du kanskje savner en litt høyere himmel over bakebollene i den norske avleggeren. Men så var det en annen sentral komponent: Musikken. For enhver beundrer av trivelige, britiske TV-tevlinger, blir det ikke god stemning uten disse optimistiske strykerne som kommer trippende inn i handlingen som hestene på en herregård.

Men så har vi Norge. Og hva skjer da? Jo, da er det som om husets tenåring ikke kan la være å vri statskanalen over på «Mesternes mester» så fort det blir litt kjedelig: «Somebody like youuuu!», synger Dagny over et middels velbegrunnet droneopptak, akkurat som i MM. Men er det kledelig med en prikk lik hitliste foldet inn i også denne NRK-røra selv om «Mesternes mester» er aldri så morsomt? Tja, slik kan en skeptiker spørre seg.

Forklaring 2: En kopi kan aldri bli like bra som originalen. bOm du nå har sittet og lest og tenkt at ja, ja, JA! Nettopp sånn er det! Er det på tide å slukke de siste ulmende glørne med et finalespørsmål: Kan det hende at du måtte bli muggen fordi du er så glad i originalen? Fordi den særbritiske blandingen bare ikke lar seg oversette? Om du tenker sånn, er det på tide å dra til Danmark og tune seg inn på DR og den særs oppløftende utgaven «Den store bagedyst».

Klart det blir en annen schwung så fort du får satt opp kaketeltet i et land som også har hatt adel, men det avgjørende er dette: Her har vi også dommere og en programleder som evner å vise at baking både er fornemt òg gøy! Samt en statskanal som har bestemt seg for at den kunnskapen bæres best av én kanal over lang tid. Ulikt Norge som først kjørte noen runder på TV3, før det til slutt demret for rikskringkastingen.

La oss derfor inderlig håpe at NRK skjønner hvilken rolle de kan spille for fag og folk, nå som de endelig har slått kloa i konseptet. Og at dommerne, og hele produksjonsapparatet, retter ryggen i trygg forvissning om at norske folk, som alle andre folkeferd, bare vil ha kake.

– Visst er det flott å løfte nye talenter, men da gjelder det å velge noen som kan få selv «formfett» til å høres ut som parfyme