Putin leker med ilden
Russland kan tjene på økt konflikt mellom Iran og Israel. Likevel skal Putin være nervøs for hva som kan skje, ifølge eksperter.
USAs president, Joe Biden, fordømte helgens enorme iranske angrep på Israel. Samtidig har han oppfordret Israel til å være forsiktig. Biden frykter å bli dratt inn i en krig i regionen.
Russland ville ikke kritisere Iran, men mente snarere at det var et legitimt svar på det israelske angrepet mot Irans konsulat i Damaskus 1. april.
President Vladimir Putin drar nytte av økt konflikt i Midtøsten. Likevel trår han svært forsiktig, og han skal være bekymret for hvordan dette skal utvikle seg, mener eksperter. Det er det flere grunner til.
Hvorfor til fordel for Putin? Striden mellom Israel og Hamas på Gaza har allerede ført til mindre oppmerksomhet om Ukraina. Økt bråk mellom Iran og Israel gjør at Russlands krig mot Ukraina havner enda mer i medieskyggen.
Det er urovekkende for Kyiv, som har behov for å holde konflikten høyt i den vestlige verdens bevissthet for å sikre fortsatt støtte. Putin satser på at Ukraina etter hvert vil kapitulere hvis et krigstrøtt Vesten kaster inn håndkleet og stopper våpenstøtten til Kyiv.
Hvorfor støtter Putin Iran? Etter den store invasjonen av Ukraina for to år siden har Russland knyttet sterke bånd til Iran, og russerne forsvarer Teheran i FN. Russland har begynt å investere i den iranske økonomien. Til gjengjeld leverer Teheran droner og annet militært utstyr som Moskva trenger i krigen mot Ukraina. Russland er blitt svært avhengig av Iran.
Moskva har også økt samarbeidet med nettverket av iranske partnere. Det er Hamas, Hizbollah, de jemenittiske houthiene og irakiske og syriske militsgrupper. Israel og USA er deres største fiender, og Kreml skal ha støttet dem militært, økonomisk og diplomatisk.
Det har gjort det enklere for disse gruppene å ramme USAs og Israels styrker i regionen. Putins mål er å svekke USA og på lengre sikt presse amerikanerne ut av Midtøsten, ifølge en analyse i Foreign Affairs. Samtidig kan ikke Putin gå for langt i samarbeidet med Iran og disse militsgruppene. Han må trå forsiktig av flere grunner. Han risikerer å ta seg vann over hodet, påpeker forskerne bak analysen.
Hvordan er Putins forhold til Israel? Tidligere fremstilte Putin seg som Israels venn, og jevnlig snakket han med statsminister Benjamin Netanyahu. Nå er forholdet blitt mye dårligere. Da Israel i fjor høst ble rammet av det dødeligste terrorangrepet noen gang, tok det hele ni dager før Putin kondolerte. Han ville ikke kalle det terror. Russland brukte også vetomakten slik at FNs sikkerhetsråd ikke fordømte Hamas og terroraksjonen.
Likevel er forbindelsene til Israel langt bedre enn forholdet til Vesten. Israel har nektet å sende våpen til Ukraina, og landet er ikke blitt med på sanksjonene mot Moskva. De to landene har jevnlig kontakt i Syria, slik at de unngår å bombe hverandre. I Israel er det mer enn én million russisktalende jøder som har innvandret fra Russland og andre tidligere sovjet-republikker.
Putin ønsker ikke å forverre forholdet til Israel, og han frykter en åpen krig mellom Iran og Is
❝ Putin forsøker å sitte stille i båten og håpe på det beste
rael. Da kan nemlig Russland bli tvunget til å støtte Teheran.
Hvordan kan krig ramme Russland? Hvis det bryter ut åpen krig, kan Syria bli involvert. Russland har marine- og flybaser i Syria. De gir Russland økt innflytelse i regionen. Moskva bruker også basene for sitt engasjement i Afrika. Skulle Syria bli destabilisert på grunn av en større krig, har ikke Russland den militære kapasiteten til å håndtere en slik situasjon. Moskva har hendene fulle i Ukraina.
Russland har også fått et mye bedre forhold til golfstatene som Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, som begge er fiendtlig innstilt til Teheran. Ikke minst har Russland tjent mye på å samarbeide med Saudi-Arabia for å få opp oljeprisen.
Derfor er ikke Moskva tjent med å gå for langt i sitt nye partnerskap med presteregimet. Putin forsøker å sitte stille i båten og håpe på det beste. I konflikten mellom Iran og Israel kommer Russland neppe til å gjøre så mye annet enn å komme med skarp og symbolsk retorikk, mener forskeren Hanna Notte.