Tani Dibasey viser en ny vei for norsk teater
«Saykoluhjee» er både en lang samtale om psykisk helse og et multimedialt kunstverk. Kort sagt: Noe du neppe har sett maken til.
Rett før forestilling kommer en av landets kulturledere bort til meg: «Hvorfor har du på deg øretelefoner?» Og deretter: «Hvorfor har ingen fortalt oss hvor vi kan finne dem?» Hun tatt med seg en skokk vindrikkende kulturbyråkrater, som nå er fullstendig i villrede. Det beviser at regissør Tani Dibasey har lykkes med sitt prosjekt.
I «Saykoluhjee» er det teaterrevene som blir forvirret, mens unge publikummere føler seg hjemme. Det handler både om den multimediale formen, hva det snakkes om på scenen – og hvordan man oppfører seg på Salt.
Nytt liv i teateret. Min unge venn (som ikke er vant til hverken plysj- eller friteater) forstår rommet intuitivt. «Nå starter forestillingen,» sier han til meg – og peker på to skuespillere som snakker sammen i en lenestol. Stiller man øretelefonene inn på rett kanal, hører du hva de sier. Bytter man frekvens, er det en annen samtale du hører.
Stykket har ingen start eller slutt. Noen begynner bare plutselig å prate, ti minutter før oppsatt tid, og det er opp til publikum å finne dem i folkemengden. Slutten er kanskje i en annen forestilling – om tre dager.
Uhørt for teaterfolk som krever invitasjon, informasjon og garderobedamer. Helt vanlig for en generasjon som er vant til spill, født i en digital virkelighet og elsker å nerde seg ned i kaninhull. Det nye er at deres liv har flyttet inn i teateret.
Lekende lett, usigelig dypt. De seks aktørene snakker først sammen to og to, men da klokken slår åtte, går de opp i et backstagerom på Langhuset. De filmes live, mens publikum skysses opp til rommet i grupper. Ironisk nok er det via filmen at vi kommer som tettest på samtalen.
Alle er på scenen med sine egne navn, og med det jeg oppfatter som ekte historier. Formen er altså mer en dramatisert podkast enn et stykke dramatikk.
«Saykoluhjee» har hentet navnet sitt fra Psychology. På Facebook-siden står det en lenke til en googleside der publikum kan velge mellom fire forskjellige forestillinger. Alle skal handle om psykisk helse. Premieren heter «Family» – og teksten er som følger:
«FORESTILLING!!! WHAT IS HAPPENING TO OUR MENTAL HEALTH SYSTEM når definisjonsmakten for «psykisk syk» er hentet fra fagbøker skrevet av hvite (vestlige) elderly menn fra ancient times? Når folk payer 1,5k for å bli diagnostisert med ADHD og antidepressive for det hjemlandet kaller «a lot of energy»?»
Språket er typisk forestillingen. Selv om samtalene virker tilfeldige, har de en tydelig dramaturgi. Noen tråder glipper, mens andres erfaringer bores dypt ifra seks kanter.
Ett eksempel er historien om da Tani Dibasey blir kastet ut av biblioteket fordi vakten mener han ser ruset ut. Han er helt edru og skal spille familieforestilling to timer senere, men likevel blir han mistenkeliggjort. Episoden blir satt opp mot en gang han løp fra politiet fordi de stoppet og spurte ham «hvordan går det?».
Samtalens anatomi. Når samtalen penses inn på psykisk helse, blir det virkelig interessant.
I flere av historiene er det som at aktøren er på leting etter en rød tråd i eget liv. Men det er først når historien brytes mot de andre kritiske tilhørerne, at den eksisterer ute i verden. En slik dramaturgi er helt avhengig av to ting. Det ene er motstand. Det andre er lytting. «Saykoluhjee» lykkes med begge deler.
Særlig Bridget Y. Dery blir en viktig kontrast til de fem andre. Hun tar et oppgjør med språket deres, og hun insisterer på en egen måte å snakke om psykisk helse. Hun
er fornøyd med at hun ble slått som barn! Det var jo slik hun ble den selvstendige personen hun er i dag. Når de andre psykologiserer henne og vrir det over på egne erfaringer, går hun i lås. Til sammen blir det et dypdykk i samtalens anatomi.
En livsviktig fornyelse. Det som gjør «Saykoluhjee» banebrytende, er ikke bare det som sies på scenen. Det er også alle lagene som legges oppå. På gulvet er en gammel Nintendo, et piano og utstillingsdukker, samt en videodesigner og en musiker som jobber live. Jon Fosmark sampler musikk inn i samtalen. Videodesigner Io Sivertsen legger på Gif ’er, filter og animasjon.
Det er som om Tiktok blandes inn med teater, vorspiel, videokunst og konsert. I rommet er det også flere skjermer som utfyller det som skjer på scenen. Her kan vi høre andre samtaler og se andre kunstfilmer. Unge mennesker er vant til flere skjermer, mens noen teaterrever vil klø seg i pelsen.
Samme kveld lanserte Nationaltheatret høstens repertoar med nesten bare klassikere. Det er ikke nødvendigvis noe galt med Ibsen, jeg liker ham godt. Men gapet mellom gammel plysj og de unges verden blir større for hvert kalenderdøgn.
Slik er også «Saykoluhjee» en livsviktig fornyelse av teateret som form.
«Saykoluhjee» består av fire forskjellige forestillinger. Dette er en anmeldelse av «Family». Alle forestillingene spilles på flere kvelder, frem til midten av juni.