Havet som veien til fremtiden
Tre pilotprosjekter kan ta havnasjonen Norge forbi oljealderen. Det krever mot, vilje og evne til å kapitalisere ny kunnskap, ikke minst fra politisk og industriell elite i Oslo.
Arendalsuka og Nor-Fishing foregår i disse dager. Det betyr utallige talerstoler om framtid, veivalg og havets og kystens muligheter. Vi er mange som snakker om havet. Spiller vi kortene våre riktig kan vi oppnå mer enn gode debatter og svulstige festtaler.
Det er all grunn til optimisme, for vi er utrolige heldige som har havet. Like fullt krever det kløkt å bygge et nytt naeringsgrunnlag for tiden etter oljealderen.
Det overrasker kanskje ingen at jeg som professor ved NTNU, mener kunnskap er det som skal gi oss en bedre verden, også for naeringslivet. Vi jobber nå med tre spennende og krevende forskningsprosjekt, som hver på sin måte kan fornye og videreutvikle havlandet Norge. Er gruvedrift på havbunnen den nye oljen? Mobiltelefoner, datamaskiner, elektronikk, vindmøller, el-biler, papir eller softis. Veldig mye av det vi daglig omgir oss med, lages med mineraler. Disse mineralene finnes under havbunnen i våre nordlige havområder.
Ned på f lere tusen meters vanndyp, på den midtatlantiske ryggen, ligger fjellkjedene Mohn og Knipowitch. Havbunnen på disse fjellkjedene inneholder store forekomster av kopper, gull, sølv og sink.
Det er mye som må løses for å kunne hente ut mineralene på en drivverdig og baerekraftig måte, men det er svaert sannsynlig at gruvedrift til havs er en realitet 20 år fram i tid. Verden trenger mineraler, og uansett hvor gode vi blir på gjenvinning og gjenbruk, kan vi ikke dekke etterspørselen.
Mineraler må hentes fra gruvedrift på land eller til havs, der det siste har et enormt potensial. I sjøbasert gruvedrift vil Norges offshorekunnskap vaere gull verdt (bokstavelig talt), det samme vil vår spisskunnskap om navigasjon i nord, maritime operasjoner og skipsfart. Skal det satses på intensivt havbruk og på vekst, må det skje på en økologisk forsvarlig måte. Som fagmiljø er vi opptatt av både biologi og teknologi. Ikke minst er vi opptatt av utfordringer knyttet til miljøpåvirkning, fôrressurser og nye produksjonsmetoder. Målet er en enda mer helhetlig bruk av både bioressurser og innsatsfaktorer i havbruk.
For å skaffe kunnskap og løse utfordringer på et stort og viktig område, må vi forske tverrfaglig og bredt. Fortsatt vet vi ikke hvor lakselusa kommer fra. Først da kan man øke produksjonen, sier politikerne. Det betyr helt sikkert nye utfordringer som forskning og naering må ta tak i.
Økes volumet av laks, blir det mer utslipp, slam og naeringssalter. Dette må kunne nyttiggjøres som gjødsel for annen produksjon. Målet må vaere å utnytte slike ressurser i framtidig verdiskaping. Hva er det med kystsamfunn? Hvorfor er det flere gründere langs kysten enn på innlandet? Hvorfor og hvordan skapes verdier? Hvordan overføreres kunnskapen mellom generasjoner og hva legger grunnlaget for nytenking og nyskaping?
«Valuing the past, sustaining the future» er det internasjonale navnet på et forskningsprosjekt, som skal ta for seg kystkultur, kunnskap og identitet til øyfolk rundt om i hele verden. I Norge er det Frøya på trøndelagskysten som skal settes under lupen. Vi ser på tradisjon, industrivekst og integrering. Trondheim og Norge skal få sitt Ocean Space Centre, som skal inneholde en rekke laboratorier for å kunne gjennomføre eksperimenter knyttet til neste generasjon skip og havkonstruksjoner. Mitt fag er roboter.
Vi ser at robotteknologi har ei stor framtid under vann, enten det handler om mineralutvinning eller ettersyn av merdkonstruksjoner i havbruk. Ettersyn av fortøyninger til vindmøller eller til annen energiproduksjon til havs. Det er bare fantasien som setter grenser.
Mulighetene er uendelige. Havlandet Norge trenger studenter med nysgjerrighet og pågangsmot. Vi har gründere som skaper nye ideer, teknologier, tjenester og bedrifter. Vi trenger investorer som tør ta sjansen og politikere som legger forholdene til rette, fordi de evner å se de mange mulighetene som ligger i havrommet.