Er gartneryrket utgått på dato?
For å forstå sammenhengene i naturen, bør vi kunne den kjemiske ligninga for fotosyntesen, men hvem kan den i dag? spør Inger Juvastøl, som ble gartnerutdannet på begynnelsen av 1960-tallet.
Innledningsvis får jeg fortelle at jeg har en gartnerutdanning fra Statens Hagebruksskole, Dømmesmoen, som det het den gangen, fra begynnelsen av 60-tallet.
Det er ikke mye av det vi laerte den gangen som er «god latin» i dag. Jeg pleier å si at det stort sett bare er fotosyntesen og de latinske navnene som gjelder ennå.
Apropos fotosyntesen som er en så viktig prosess i naturen, det er ikke mange som kan den kjemiske ligninga i dag. Det er synd, for den må vi nesten kunne for å forstå sammenhengene i naturen.
Men selvfølgelig; der er mer, for plantene måtte jo ha vann og naering, den gang som nå.
Geologi, jordkultur og gjødsellaere ligger i bunnen, men når det gjelder bekjempelse av skadedyr og sykdommer, så er det meste forandret.
På 60-tallet var det bare å sprøyte uten tanke på at en forrykket balansen i naturen. Det var sterke kontaktgifter som gikk under navnene Bladan, med giftstoffet patation, og Metasystox. De ble forbudt å bruke i Norge for lenge siden.
Disse midlene ble saerlig brukt i frukthager mot skadeinsekt. Det vi likevel var nøye med, var å ikke sprøyte i åpen blomst, av hensyn til biene.
På denne tiden kom DDT, som også ble brukt mot insekter. Det brukes enormt mye av det i strøk der det er malariamygg. Det var lite giftig ved kontakt, men vi visste ikke at det hadde en uhyggelig langtidsvirkning.
Først senere, da jeg tok en årsenhet biologi på laererskolen i 1980, laerte vi at giften anrikes i naeringskjeden. Da var økologi blitt et viktig fag.
Men allerede på 1960-tallet skrev Rachel Carson «Den tause våren», utgitt i 1962, som tok opp dette temaet, saerlig angående DDT.
I ettertid har vi sett at Carson hadde rett. Det som skjedde var at for eksempel havørn, som er på toppen av naeringskjeden, la egg som var så skjøre i skallet, at de ikke klarte å ruge ut unger.
At giften som ble brukt i jordbruket, etter hvert ble skylt ut av jordsmonnet, ut i elver og vann og videre ut i havet, så vi jo ikke.
Der ble den tatt opp i planteplankton, videre til dyreplankton, så til fisk, som havørna levde av. Nå skjønner vi sammenhengen, men det har tatt tid å bøte på det.
Skal en dyrke jorda, er det viktig å jobbe med naturen, ikke mot den. De som har kulturer i veksthus, kan se på det som et lukket økosystem, og bruke naturens egne midler i bekjempelsen av sykdommer og skadeinsekt.
Ett eksempel er rovmidd brukt mot spinnmidd i veksthus. Disse kan kjøpes som andre plantevernmidler.
Det vi også visste den gangen, var at planter i god vekst, var mindre utsatt for angrep av skadedyr og sykdommer. Derfor gjelder det å ha god og riktig jord til de forskjellige plantekulturene og å gjødsle riktig. Her må vi også tenke økologisk.
Kunstgjødsla har gjort mye godt når en tenker på matvareproduksjon i verden, men heller ikke den må brukes ukritisk. All gjødsling, også med naturgjødsel, må ta hensyn til avrenning.
Det vil alltid vaere ei viss avrenning, men det blir et mindre problem, dersom vi gir plantene det de trenger og ikke mer.
Avrenning fra jordbruket, saerlig av fosfat, har vaert uheldig for vann og vassdrag. Det var ikke bare sur nedbør fra kontinentet som førte til fiskedød på 1970-tallet, og senere også oppblomstring av krypsiv. For det siste er vi ikke sikre på årsakene pr i dag.
Men det er et stort problem som ikke er tatt helt på alvor ennå. Forsøkene på å bekjempe det, er nokså halvhjertet med for lite penger både til forskning og til bekjempelse.
Tilbake til gartneryrket. Er yrket utgått på dato? Det kan virke sånn, for der er jo nesten ingen gartnerskoler igjen.
Det som skjedde var at også denne yrkesutdanningen skulle inn i systemet med videregående skoler. Da måtte elevene ha sommerferie, må vite, og den viktige laeringssesongen forsvant.
I 1960 var gartnerskolen to vintre og en sommer, og før det hadde vi tre års praksis som laerlinger. Vi hadde bare to ukers ferie, for sommeren var en viktig praksisperiode.
Akkurat denne omleggingen har ikke vaert til det gode for gartnerfaget. Faktisk så måtte også de som skulle søke seg til Ås landbrukshøyskole, ha gartnerskolen i bunnen med vanlig laeretid, i tillegg til examen artium, som svarer til videregående med allmennfag i dag.
Landbruksskolen heter i dag «Universitetet for Miljø og Biovitenskap» og er anerkjent for blant annet studium innen fornybar energi.
Landskapsarkitekter, som der er mange jobber til i forbindelse med veibygging, blir også utdannet der.
Nei, ingenting varer evig, men det er rart at det å produsere mat, på en måte har fått en lav status. Det er jo også et felt, der du kan få jobb uten å ha utdanning i faget. Ja, du trenger vel ikke så mye skolering for å plukke tomater eller jordbaer.
Det er forresten lenge siden norske ungdommer bøyde ryggen for å plukke jordbaer.
Selvplukk, som var så populaert på 60- og 70-tallet, er det heller ikke mye igjen av.
Nesten ingen sylter og safter lenger. Og hvorfor skal en det, når butikkene hele året har alle sorter friske baer å by på? Vi har jo god råd i dag.
Tilbake til fotosyntesen. Det gleder meg at regjeringen vil styrke matte og biologi i grunnskolen. Biologiundervisninga må tas på alvor.
Fotosyntesen må alle laere, slik at de ser sammenhengene. De må få sjanse til å bli glad i naturen, for da vil de ta vare på den.