Aktive politikere oppfyller politikerplikten
Harald Danielsen redegjør i sitt tilsvar til mitt innlegg om «Vannmålere og politikk» for kommunens målsetting med vannmålere, prisfastsettelsen for vann og avløp og hvordan ordningen med vannmålere er tenkt å fungere.
I motsetning til brevet fra Kommunalteknikk og Geodata, var Danielsens tekst ikke til å misforstå. Så ble noen litt klokere.
Som representant for administrasjonen i kommunen, kommenterer Danielsen ikke den politiske kritikken i mitt innlegg. Det har bare Knut Tveiten fra Pensjonistpartiet gjort.
I Agderposten 19.10 etterlyser Tveiten en plan fra rådmannen for å begrense installasjonskostnadene for vannmåler.
Da vedtaket ble gjort i 2011, ble installasjonskostnadene anslått til 3.–4.000 kroner. Den laveste prisen i markedet er i dag kr 6.000. Selv kjenner jeg til at f lere har betalt pluss/ minus kr 10.000.
Ingen politikere har hittil ytret seg om eventuelle grenser for hva man kan pålegge husholdningene av kostnader eller om unntak for husholdninger med lav inntekt.
Det er imidlertid deres plikt å sørge for at vedtak av denne typen ikke rammer økonomisk svake grupper på en urimelig måte.
Eiendomsskatten og avgiftene for vann, avløp og renovasjon rammer alle innbyggerne i kommunen, uten hensyn til inntekt.
Disse avgiftene får en negativ omfordelingseffekt, fordi de tar større andeler av inntekten til grupper med lav inntekt enn av grupper med høyere inntekter.
Desto lavere inntekt man har, desto større andel tar kommunen av den. Dette gjelder nå også for installasjon av vannmålere.
Dessuten bør det vel også finnes øvre grenser for hvor store ekstrautgifter en kommune kan pålegge sine innbyggere?
I Kommune-Norge finnes det mange varianter av hvordan politiske vedtak blir gjennomført på. Stort sett skyldes variasjonen forskjeller i politikernes engasjement.
Der hvor politikerne er engasjerte, følger de nøye med i den konkrete utformingen av vedtakene. Utkast til vedtak blir sendt tilbake til rådmannen inntil man er tilfreds med deres omfang, treffsikkerhet, sosiale profil, etc.
Når rådmannen endelig får fullmakt til å iverksette dem, er politikerne trygge på at de kan stå for innholdet i og konsekvensene av vedtakene. De har oppfylt sin plikt som folkevalgte. Dette velger jeg å kalle aktiv politikk.
På den andre siden finner vi en passiv politikk, der politikerne har problemer med kompleksiteten i vedtakene og er mer enn glade for å overlate både detaljutforming og gjennomføring til rådmannen og hans stab. Konsekvensen kan bli at vedtakene får effekter politikerne ikke kan stå inne for.
Når slike effekter viser seg, starter enten en karusell med unnskyldninger og bortforklaringer, eller forsøk på å skyve skylden på administrasjonen.
Passiv politikk er kanskje den viktigste årsaken til dagens politikerforakt – i hvert fall på kommunalt nivå.
Vedtaket om installasjon av vannmålere er et typisk utslag av passiv politikk. Ingen brydde seg med å undersøke kostnader, og ingen brydde seg med å sikre grupper med lav inntekt. Administrasjonen fikk generalfullmakt.
Hendelsene i barnevernet og også andre steder i kommunale etater, forsterker inntrykket av at den politiske prosessen i Arendal er preget av passivitet fra politikernes side.
At barnevernet i årevis kunne vaere underbemannet, forundrer i en kommune med såpass store levekårsutfordringer.
Et lite dykk i Kostra (kommunedatabanken), ville ha gjort det klart for bystyremedlemmene at barnevernet var underbemannet og i mange år tilbake. Men ingen brydde seg med å undersøke og reise saken.
Nå har man tatt tak i barnevernet, men trolig utgjør dette bare toppen av isberget.
Skolene, skolehelsetjenesten og hjemmesykepleien har også hatt negativ omtale i pressen. Men skoleledere og andre avdelingsledere sitter dørgende stille. Det er bare rådmannen som rykker ut i den offentlige debatten – av og til.
En slik praksis blir det lite offentlighet og lite konstruktiv debatt av.