Panamakanalen
Allerede på 1500-tallet var spanierne opptatt av tanken om en kanal gjennom Panamaeidet, for å forbinde Atlanterhavet og Stillehavet. I 1880-årene gjorde et fransk selskap et mislykket forsøk på å grave en kanal. Flere tusen arbeidere mistet livet på grunn av tropesykdommer. Samtidig hadde også USAs regjering blitt interessert i bygging av en kanal. Amerikanerne overtok det ikke fullførte anlegget i 1902.
Panamakanalen er en stor kanal som skjaerer gjennom Panamas smaleste parti, og gjør det mulig for skip å ta en «snarvei» mellom Atlanterhavet og Stillehavet, via Gatúnsjøen. Anlegget var, da det ble bygget, blant de største og vanskeligste ingeniørprosjekter noensinne, og ble regnet som ett av verdens sju underverker.
En seilingsrute fra New York til San Francisco gjennom kanalen er på 5 130 nautiske mil (9 500 kilometer), noe som er under halvparten av den tidigere ruten rundt Kapp Horn, som er 22 500 kilometer). Kanalen kunne åpnes i 1914. Utbyggingen av den 80 kilometer lange kanalen ble hjemsøkt av problemer, inkludert sykdommer (spesielt malaria og gulfeber) og massive jordskred. Så mange som 27 500 arbeidere skal ha mistet livet under byggingen av kanalen.
Kanalen har siden åpningen vaert en nøkkelkanal for internasjonal sjøfart. Over 900 000 fartøy har passert gjennom kanalen siden åpningen i 1914.
For $10 millioner i gull inngikk USA en avtale med Panama om opprettelsen av en nøytral kanalesone og arbeidet ble overtatt av et amerikansk selskap. Det første skipet seilte gjennom kanalen i 1914, og dermed var den lange og farefulle ferden rundt Kapp Horn, som kunne strekke seg over måneder for et seilskip, redusert til 8-9 timer. Dette seilskipet het Springbank og var hjemmehørende i Tvedestrand og ført av Flosta-skipper Karl Helmer Henriksen som var kaptein ombord på denne skuta fra 1913 til 1916.
Det er bare 64 kilometer mellom Atlanterhavs- og Stillehavskysten i Panama, men oppfinnsomheten til mesterverkets skapere er synlig gjennom hele kanalen som består av både innsjøer og sluser.