Mandag slokker jeg
Knask eller knep? Ingen tvil: Halloween er det styggeste knepet vi trygghetssøkere er blitt utsatt for i nyere tid. Tenkt at vi skuslet bort de hyggelige julebukkene og i stedet åpnet dørene for daudinger som driver med godteriutpressing. Nei, det får bli
Jeg hater halloween. Jeg hater å måtte velge mellom å bli utsatt for fantestreker eller å gi maskerte fremmede godteri. Jeg hater det når ungene svarer «jeg liker ikke sånn» og «får vi ikke mer?!». Jeg hater risikoen for å få en støkk av et vandrende lik med elektriske øyne når jeg går hjem om kvelden. Jeg hater at barn tynes inn i en skummel ettermiddag enten de vil eller ikke. Jeg hater at noen ikke blir invitert i halloweenselskap, selv om de ønsket det. Jeg hater at foreldre presses til å bruke grøssende mye penger på kostymer og dekorasjoner som skal brukes i fire timer én gang i året. Jeg hater natta da maskerte voksne raver hjem, utilregnelige og fulle av dødelig drikke. Og så hater jeg selvfølgelig at det heter halloween og ikke noe norsk.
Jeg er i bestemorsgenerasjonen, og har vokst opp med helt andre farer enn dagens unge. Dødsfarer som sykling uten hjelm, bilkjøring uten sikkerhetsbelte, rattkjelke ned bratte bakker ved siden av spinnende biler på vei opp og klatring i traer uten sikkerhetsmatter under.
De fleste av min barndoms farer ble ryddet av veien av et fryktdempende og fareforebyggende lovverk.
Var det derfor halloweenfeiringen kunne snike seg så motstandsløst inn i landet?
Jeg ble lamslått da jeg – for mange år siden – gløttet på døra til min sånn rundt 14 år gamle sønns rom og skjønte at han så filmen «Halloween» sammen med noen kamerater. Jeg husker ikke om det var eneren eller toeren, for jeg så bare sånn rundt fire sekunder gjennom dørgløtten. Og det jeg så, skremte meg så jeg hadde oppsperra øyne hele natta.
Jeg spurte ham selvfølgelig dagen etter hvorfor han så på den skrekkelige skrekkfilmen.
– Det er jo så gøy å bli livredd! svarte han.
Jeg så på TV denne uka at norske ungdommer sier akkurat det samme nå. De synes det er gøy å bli redde.
Det blir kanskje sånn når samfunnet er så trygt som det vi har i Norge? At skrekk og redsel blir følelser vi blir kjent med gjennom lek, kunst og fiksjon mens vi sitter under kosepleddet, i trygge omgivelser og med gode venner?
Døden har alltid vaert en viktig del av livet. Det er sikkert ikke så dumt at barn får en kveld i året til å øve seg på å bli kjent med dødssymboler, myter og