Fargefrykt i grå gater
Magasinet D2 publiserte for en tid tilbake en reportasje de kalte «Norge i svart, hvitt og grått». Reportasjen handlet om at f lere av våre byer og tettsteder har endret fasadeuttrykk radikalt. Vi har gjennomgått en stor fargetransformasjon – fra f lerfoldige og fargerike fasader til mer ensformige og grå. Og som overskriften tilsier – vi bytter ut farger som rødt, hvitt og blått med ikke-farger som svart, hvitt og grått.
I reportasjen anslår Jotun at fire av fem solgte malingsspann de siste ti til femten årene, har vaert i nyanser av hvitt og grått. På norske veier later trenden til å ha samme utslag.
Der to av tre nye biler i 1997 var lakkert i grønn, blå og rød, utgjorde den samme gruppen fargesterke biler bare 17,4 prosent det første halvåret av 2015. Hvor startet denne redselen for farger? Hvorfor er vi egentlig så redd for å male stuen vår oransje eller huset vårt fiolett?
La oss se litt på historien. Norske hus har i utgangspunktet vaert en del av en sterk fargetradisjon. Den store fargeutbredelsen kom antakelig på 1600-tallet, da man begynte å legge trepanel på husene.
Jordfargene, de uorganiske mineralfargene som utvinnes fra naturen, var det dominerende utgangspunktet for utendørsmaling frem til et stykke ut på 1900-tallet og ga byer et fargeuttrykk som ofte var preget av rød-, gul- og grønnfarger. Disse fargene var lenge blant de vanligste fargepigmentene. Nyansene og fargene kunne variere med pigmentsortene man fant lokalt.
På 1700-tallet begynte man å blande hvitt i jordfargene, og en tid etterpå begynte pastellfargene å bli synlige i norske byer og tettsteder. Fra midten av 1700-tallet og frem til begynnelsen av 1900-tallet var hvitt det gjeveste man kunne male med. Og det er trolig her man startet en stor offensiv i byene langs Sørlandskysten.
Samfunnshierarkiet kom ofte til uttrykk i fargevalg. Vi ser eksempelvis at driftsbygninger og uthus gjerne bar jordpigmentfarger, mens hovedbygningen var malt i hvitt eller hadde nøye utvalgte og harmonerende pasteller på kledning og karmer.
Statusen kunne også gi seg utslag i at mange sørlandshus kunne ha en hvit fasade mot gaten, mens malingen på veggene mot bakgård var av jordpigmenter for å spare kostnader.
Etter andre verdenskrig økte produksjonen av syntetisk maling. Forbrukeren valgte å male oftere selv. Med ny teknologi ble malingen billigere og utvalget mye større. Ser vi kort på historien fra etterkrigstid og frem til i dag, er det dermed trendene som har bestemt og trolig ikke statusen.
På 50-tallet var det tilsynelatende lite eksperimentering i fargebruken. På 60-tallet ble spekteret større. På 70-tallet fant man tilbake til jordfarger og bruntoner. Veggene innendørs var gjerne i sterke farger som oransje, rødt, grønt eller blått, mens husets fasade kunne ha brune eller mørkerøde toner.
På 80-tallet kom beisen for alvor. I tillegg begynte mange å male hvitt, fordi den første heldekkende hvitmalingen kom på markedet. På 90-tallet kom motreaksjonen, da huset gjerne fikk en tydelig rød eller gul fasade. Fargene Bonderød, Herregårdsgul og Vogngrønn høres kanskje kjent ut. De samme fargene dannet grunnlaget i perioden før syntetisk maling kom.
På 2000-tallet kom altså den motreaksjon som ennå later til å vaere gjeldende. Ting ble sakte, men sikkert hvitt. Og beige. Og etter hvert grått – femti nyanser av grått. Nå er vi i 2016 og grått er fortsatt det store.
I denne sammenhengen er det også verdt å merke seg at den vedvarende trenden vi nå opplever, ikke ser ut til å stoppe der de andre trendene gradvis forsvant og ble erstattet av nye. Hvis siste halvdel av århundret viser oss at trendene har hatt en tiårssyklus, er dagens hvitt og grått-trend et unntak når den nå er på vei inn i sitt syttende år. På arkitektskolene har redselen for farger også markert seg.
I løpet av mine fem år i gangene på de tre arkitektskolene, har jeg selv følt på forakt og redsel for å vaere fargesterk i arbeidene mine. Årsaken til dette ligger neppe i ett svar, men noe av årsaken ligger i at kunnskapen rundt fargebruk er vanskelig å oppsøke. Og istedenfor å kaste meg ut i noe jeg ikke har laert, blir det derfor enklere å sverge til materialets naturlige farge – som i betong, ubehandlet tre, murpuss eller glass.
Det er nå iallfall ingen tvil om at fargelaeren i arkitekturutdannelsen har en veldig liten plass i utdanningsløpet av en arkitekt. Dette betyr at de arkitekter som er utdannet ved norske arkitektskoler de siste årene, ikke har fått en forsvarlig skolering i hvordan man jobber med farger i det bygde miljø. Resultatet sier seg vel best selv. Det bygges for det meste fargeløst.
Men har denne fargefrykten betydning for byene våre? Vil man komme til å se at de vil endre karakter fullstendig? Oslo er et godt eksempel, der byens raske vekst fører til mye nytt byggeri. Form, program og bruk er selvfølgelig det mest avgjørende, men nesten utelukkende grå og sort fargebruk endrer også Oslos fargepalett.
Oslo er jo egentlig en jordfarget by. Dette blir tydelig hvis man stiller seg i Ekebergskrenten og ser utover dalrommet. Rødt, gult, brunt, grønt – jeg vil leke med tanken på at den speiler fargene som Edvard Munch en gang så, da han muligens sto på samme sted og malte det kjente maleriet som