Jeg spør meg selv hvor jeg egentlig hører hjemme, her i Norge eller i Iran
Ankom Arendal stasjon. – Vi ringte dem fra Tyrkia. Den ene broren min snakket ikke til meg på seks år etter at vi flyktet.
– Vi var naer knyttet til hverandre. Det var fryktelig for ham at jeg dro. Men vi hadde ikke noe valg.
Fembarnsfamilien ble tatt imot og ønsket velkommen på togstasjonen i Arendal av Bente Pedersen, som representerte de lokale myndighetene.
De ble bosatt på Saltrød og kunne ikke språket.
– Vi ble tatt godt imot. Det var ikke noe apparat rundt oss som kunne hjelpe oss til rette. Men vi var jo selv interessert i å komme ut i samfunnet og så fort som mulig forstå og delta i vårt nye hjemland.
Ashraf Djorkesh hadde frisørutdannelse fra Iran. Men den var for praktisk rettet, og hadde ikke den nødvendige teoretiske tyngden til å få godkjent utdannelsen i Norge.
Hun tok derfor tak i situasjonen og søkte seg inn på frisørlinjen på yrkesskolen. Mens hun snakker om utdannelsen sin, kaster hun et lite, nesten usynlig og stjålent blikk på veggen i frisørsalongen på Hisøy, hvor det store svennebrevet henger innrammet; det synlige beviset på hennes faglige kompetanse.
Startet egen salong. Ashraf Djorkesh ventet aldeles ikke med å jobbe som frisør her i Norge til hun hadde fått dette svennebrevet.
– Mens jeg gikk på skolen, oppsøkte jeg frisører i Arendal. Jeg ville gjerne ha en jobb med en gang; ikke bare for å tjene penger, men for å laere meg språket. Du laerer fort språket når du må snakke med kundene dine som sitter i frisørstolen.
Ashraf Djorkesh skaffet seg også jobb som laerling.
Den iranske kvinnen traff på Ingeborg Johansen som drev en helseklinikk på Hisøy.
Hun ble spurt om å starte frisørsalong i lokalene hennes og begynne for seg selv.
Det var en fristende tanke. Hun tenkte på faren, garveren som hadde bygd seg opp med egen bedrift i Teheran. Og hun sa til seg selv: – Hvorfor ikke?
Nå sitter vi i det som har vaert hennes frisørsalong i 20 år. Hun ser seg rundt og sier:
– Nesten alt her er 20 år gammelt. Vasken, stolene, speilene. Jeg fikk hjelp av venner og familie, og vips så hadde jeg min egen salong. Men jeg måtte selvfølgelig bygge opp kundegrunnlaget selv, sier hun.
Massasje. Eieren av helseklinikken ble syk. Ashraf Djorkesh ble bedt om å steppe inn.
Hun ble opplaert i massasje. Nå holdt hun virkelig på med mye «styggedom» som var forbudt i Iran.
Men det ble lange dager. Først jobbet hun en dagsøkt i frisørsalongen før hun åpnet dørene for folk som skulle til helseklinikken. Det var strevsomt når hun i tillegg hadde tre barn å ta seg av. Hun klarte ikke begge deler.
Ashraf Djorkesh overtok i stedet hele lokalet, slik at hun kunne kutte ut massasjen og heller utvide frisørsalongen til å bli stor og romslig og fortsette med en innredning som hun følte utstrålte hennes egen smak.
– Frisørsalongen ble mitt andre hjem. Dersom jeg var trist og lei meg, dro jeg til salongen. Her var det godt å vaere. Den ble en viktig del av meg. Selv når det ikke var kunder her. Men det er selvfølgelig kundene som skaper liv og sjel i salongen.
For kundene er som en stor familie for Ashraf Djorkesh. Som frisør snakker hun mye med dem.
– Mange har behov for å snakke og få råd. Og ofte ber jeg om råd selv. Jeg tror alle frisører blir litt psykologer. Jeg opplever å få telefoner hjem dersom kunder har behov for å snakke.
Etablerte iransk kvinneforening. Kundekretsen hennes er hovedsakelig fra arendalsdistriktet. Da hun var den første her i distriktet som fjernet hår med tråd, hadde hun kunder både fra Kristiansand og Setesdal; ja også turister fra Oslo beregnet et besøk hos henne når de var på ferie på Sørlandet.
«Frisørsalongen ble mitt andre hjem; et sted det var godt å vaere»
Kan ikke jage folk. Nyhetsbildet i Norge ble for en tid siden dominert av en norsk frisør som nektet en hijabkledd kvinne å få stelt håret sitt.
Hva hadde så Ashraf Djorkesh gjort dersom hun hadde kommet i samme situasjon?
– Den situasjonen som mediene beskrev var veldig spesiell og ubehagelig. Det er kommet kvinner med hijab inn