Kvinne med blikk for
Edith Carlmar skrev seg inn i filmhistorien som Norges første kvinnelige spillefilmregissør. Titler som «Fjols til fjells» og «Ung flukt» har i dag klassikerstatus.
9. august 1949 hadde filmen «Døden er et kjaertegn» premiere på Klingenberg kino i Oslo. Det mørke kjaerlighetsdramaet om bilmekanikeren og rikmannsfruen som blir besatt av hverandre, ble straks en stor publikumssuksess. Samtidig ble det heftig debatt om filmens moral: Ikke nok med at vestkantfruen forlater sin mann til fordel for bilmekanikeren, de to vises også i kjaerlighetsscener som var mer utilslørte enn datidens kinopublikummere var vant til.
Mindre oppmerksomhet av at filmen samtidig bød på Norges aller første kvinnelige spillefilmregissør.
– Det var mindre fokus på regissøren den gangen. Edith Carlmar hadde dessuten helt siden slutten av 1930-tallet jobbet med film, blant annet som produksjonsleder, sier Ingrid Dokka. Hun jobber ved Norsk filminstitutt og har skrevet boka «Jeg ser alt i bilder: Filmregissøren Edith Carlmar».
– Hun var en tøff og utradisjonell dame som trente jiu-jitsu og karate, gikk i langbukser og ikke var redd for å si hva hun mente, forteller Dokka.
Fra små kår
At Carlmar var tøff, mener Dokka kan tilskrives oppveksten. Edith Mary Johanne Mathiesen ble født 15. november 1911, på Kristianias østkant. Hun ble født utenfor ekteskap. Moren var syerske og slet med å få endene til å møtes, så Edith måtte en periode bo hos en fosterfamilie. Seks år gammel flyttet hun tilbake til moren.
Det var flere skuespillere og musikere i morens omgangskretsk og bare femten år gammel debuterte Editsom danser ved varietéscenen Kongshavn Bad. I 1930, som 18-åring, giftet hun seg med teater- og finansmannen Otto Carlmar. Karrieren dreide etter hvert fra dans til teater, og hun debuterte som skuespiller ved Trøndelag Teater i 1936. Hun jobbet også ved Det Nye Teater, hvor hun ble kjent med Lillebil Ibsen, kona til filmregissør Tancred Ibsen. Bekjentskapet ledet Carlmar til stillingen som produksjonsassistent på Tancred Ibsens film «Gjest Baardsen» (1939). De påfølgende årene steg hun i gradene til produksjonsleder.
Film med overskudd
I 1946 fikk Carlmar stipend for å studere regi og produksjonsledelse i England.
– Hun fikk med seg mannen, som var teaterprodusent, til å bli med å satse på film. Sammen etablerte de Carlmar Film A/S, med ham som produsent og henne som regissør, forteller Dokka.
– De to fikk drahjelp av optimismen i norsk filmbransje etter krigen. De satset på kommersielle filmer med bred appell, og forsøkte å gjøre produksjonene så rimelige som mulig, fortsetter hun.
Alle de ti filmene Carlmar Film laget, gikk med overskudd. Debuten «Døden er et kjaertegn» kostet 210.000 å produsere, men spilte inn over én million.
«Jeg har den simple mening at film skal lønne seg (...) Jeg ville ikke uten videre klare å lage en kunstnerisk film som publikum ikke ville ha. Det er jo for publikum jeg lager film, ikke for meg selv og en liten skare», uttalte hun selv til Aftenposten.
– Enkelte av kritikerne mente at filmene var spekulative, at de bevisst brukte pirrende tematikk, nakenhet og sex for å trekke flest mulig publikummere, sier Dokka.
– Selv fortalte hun meg at «vi måtte jo ha det litt gøy». Men hun var nok klar over at nakenhet ville trekke publikum, sier hun.
Sterke kvinneroller
I perioden 1949 til 1959 regisserte Edith Carlmar hele ti spillefilmer, hvorav «Fjols til fjells», «Aldri annet enn bråk» og «Ung flukt» er blant de mest kjente. Alle ble tatt godt imot av publikum.
Kvinnene i filmene er gjerne i opprør mot tradisjonene kjønnsroller, og Carlmar så selv i ettertid at det ikke var uten betydning at filmene var laget av en kvinne.
Carlmars siste spillefilm ble Liv Ullmanns første filmhovedrolle. «Ung flukt» kom i 1959, og skapte i likhet med debutfilmen oppstyr, denne gangen på grunn av en badescene med en naken Ullmann. Scenen ble faktisk diskutert i Stortinget.
«Skal det vera så ille å visa ein naken kropp, bør ungar verta fødde med frakk», kommenterte hun selv i et intervju med Dag og Tid i 2000.
Fram til hun ble pensjonist arbeidet Carlmar blant annet som kortfilmregissør, skribent og bibliotekar. I filmmiljøet ble hun naermest glemt, før hun ble «gjenoppdaget» på slutten av 1980-tallet. De siste årene av sitt liv var hun en populaer gjest på filmfestivaler verden over.
I 1994 fikk hun Amandas aerespris og i 2001 Norsk Filmforbunds aerespris. Edith Carlmar døde i 2003, 91 år gammel.