Han bare måtte skrive den boka
Han var bare 12 år og på en ulovlig grenseovergang mellom Afghanistan og Iran da han mistet kontakten med sin mor. Helt alene fortsatte den lille gutten flukten til Europa og Aust-Agder.
Han kaller seg Latif Ahmadi på bok-coveret. Det er et psevdonym – han tør ikke bruke sitt egentlige navn av frykt for å bli straffet for å fortelle denne historien.
Møttes tilfeldig
Vi møter ham hjemme hos Wenche Råbu Nilsen i Arendal. Hun er koordinator for den tospråklige undervisningen på Moltemyr skole, og de møttes tilfeldig i Arendal.
– Han spurte før vi var blitt kjent om jeg ville hjelpe ham å skrive hans fortelling. Og jeg svarte før jeg hadde tenkt meg om, sier hun.
– Jeg måtte fortelle historien. Og jeg skjønte at jeg kunne stole på Wenche, sier Latif.
Ville forstå hva han følte
Hun hadde aldri skrevet bok før, men svarte ja. Dermed begynte en lang prosess. Han fortalte, hun spurte. Latif snakket og snakket. Det var vanskelig for Wenche å forestille seg alt det som hadde skjedd.
– Jeg tok ikke notater underveis. Jeg måtte se på ham mens han fortalte, slik at jeg kunne prøve å forstå hva han følte, sier hun.
Etterpå skrev hun ned det hun husket, og neste gang han kom, leste hun for ham. Han korrigerte, tilføyde og hun skrev om. Igjen og igjen.
Etter over et halvt års arbeid kunne de sende manuset til Forlagshuset i Vestfold, som ville gi den ut.
Flyktning og hazara
Nå er den her. For Latif er det stort. Det er veldig viktig. Han vil så gjerne at folk skal forstå! Ikke bare hvordan det kan vaere å vaere flyktning, men like mye hvordan det er å vaere av hazarafolket fra Afghanistan.
Hazaraene regnes som etterkommere av mongoler, og de blir ydmyket, drept og sett på som mindreverdige av andre folkeslag. I Norge blir de ofte sammenlignet med samer, som også har vaert undertrykt i sitt eget land.
– Taliban jakter på hazaraer, forfølger dem og morer seg med å torturere og drepe dem, sier Latif. Han føler seg ikke engang trygg i Norge.
Måtte klare seg selv
Boka er bygget opp som en roman, ikke som en biografi. Men alt som handler om Afghanistan og å vaere på f lukt bygger på Latifs egne erfaringer.
Vi følger familien hans, men allerede tidlig i boka kommer han bort fra dem. Den lille gutten må klare seg selv som flyktning i en brutal verden av menneskesmuglere, vold, sult, kulde, farer og ydmykelser.
Havnet på gata
Båten han var i på vei fra Tyrkia til Italia tålte ikke overfarten og gikk ned. Latif trodde han døde, men han våknet på et sykehus i Italia.
Han havner på gata med status som illegal f lyktning, og bor under en bru.
Boka har fått navnet «Litt bortenfor». Det henspiller på nesten-møtene som skjer mellom Latif og norske turister. De på hotell, han under brua. De på museet, han utenfor. De på restaurant, han ute i regnet uten mat.
«Jeg måtte se på ham, slik at jeg kunne prøve å forstå hva han følte»
Flere perspektiv
Vi møter mange fortellerperspektiver i boka. Morens, som våkner av sitt eget skrik etter at hun har mistet gutten sin. Vi får glimt inn i de norske turistenes liv i sorgløs luksus. Og vi følger stadig Latif gjennom en hutrende og livsfarlig tilvaerelse.
– Fant du igjen moren din? – Ja, heldigvis! Men det tok mange år før jeg fant familien min igjen, sier Latif, som nå er blitt 21 år.
– Nå har vi begynt å snakke om bok nummer to. Den skal handle om veien videre fra Roma til Norge og Aust-Agder. Og sikkert om det første møtet mellom Latif og familien, forteller de to debutforfatterne.