Garantikameratene

▶Vi har tidligere på denne plass gitt Arendals-politikerne ros for at de, etter grundig å ha blamert kommunen for hele landet, til slutt sørget for at behandlingen av ekteparet Charles og Gunvor Hovd Nilsen endte godt. Samtidig uttrykte vi et håp for fremtiden, ved at kommunen nå garanterer at ektepar og samboere skal få vaere sammen på sykehjem, under visse forutsetninger. Nå har Arbeiderpartiet sentralt foreslått at den såkalte samboergarantien bør lovreguleres og gjelde for hele landet. Også her følger det rimeligvis med forutsetninger. Ethvert ønske kan selvfølgelig ikke oppfylles, og det må fortsatt brukes skjønn. Det er her de styrende partier i Arendal, med Ap i spissen, sviktet så kapitalt.

▶Vi regner med at en bratt laeringskurve gir håp for fremtiden, men en liten repetisjon kan likevel vaere nyttig. Saken ble av byens ledende politikere fremstilt som helt uløselig: Charles Hovd Nilsen var ikke syk nok, alle skulle behandles likt, man måtte vente på Fylkesmannens avgjørelse, landets redaktører skulle ikke bestemme, og verdighetsgarantien stopper dobbeltrom.

▶Likhet er bra, men minimumsløsninger som politisk kampsak innen eldreomsorgen, er det ikke. Og politikerredselen for at «mediene skal bestemme», må bero på en misoppfatning av roller. Et av medienes viktigste oppdrag er å løfte frem saker der enkeltmennesker kan vaere urimelig behandlet. Slike saker må nøkternt vurderes av de ansvarlige, men det blir feil å avvise dem av redsel for prestisjetap. Neste misforståelse er at verdighetsgarantien, som ber kommunene tilby eldre enerom, skulle forby dobbeltrom. «Garantien» er åpenbart ment som et gode for de eldre, og ikke som et forbud mot å gi par plass på dobbeltrom.

▶Ap-po●itikerne og deres støttepartier bør heller gruble på paragraf 2 i «garantien», der kommunene bes sikre de eldre «et verdig og så langt som mulig meningsfullt liv i samsvar med sine individuelle behov».