Fra prat til handling og nasjonal jobbdugnad
Når Navs tall sier at mer enn 41.000 egder i arbeidsfør alder er på trygd, maner det til dugnad. Men noen må organisere den.
På sitt første krist an sandsbesøk som statsminister, friskmeldte statsministeren landsdelen. – Da snakket dere mest om dårlige levekår, lav utdanning, og mye handlet om Sørlandet som den kvinnefiendtlige og bakstreverske landsdelen. Nå hører vi mest om Node, forskning og store ambisjoner, sa Erna Solberg til applaus.
Etter fire år kan vi konstatere at hennes ønske om å snakke om noe annet er innfridd, mens tilstanden er blitt verre.
Så vi bør snakke mer om det. Vi bør ta andelen utenfor arbeidslivet like alvorlig som da Arbeiderpartiets Trond Giske nedsatte Sørlands utvalget for å finne hva naeringslivet og UiA måtte ha av statlige virkemidler for å utvikle seg, skape arbeidsplasser og ny kompetanse i regionen. Så tungt og med så stort alvor bør vi ta fatt på denne oppgaven.
Vi som kjenner regionen bør ta ansvar for å sette dette høyere på dagsorden. Det er stor oppslutning i alle partier på Sørlandsbenken om at tiltakene i Sørlands utvalget skal følges opp og gjennom behandlingen i Stortinget, er de viktigste tiltakene kommet på plass.
Vi bør ha et tilsvarende utvalg som kan systematisere og prioritere tiltak i regionen som vil få de som kan jobbe i jobb. Det må skapes flere arbeidsplasser. Holdninger og kultur må endres og man må enes om en felles vei for å bedre situasjonen, en vei som vil forplikte enhver regjering.
Mange kommuner og tjenester jobber godt med enkelte tiltak. Fylkeskommunene har gode pla- ner og et langsiktig arbeid på gang, og å få resultater som varer tar tid.
Det vil vaere et poeng å få oversikt over og systematisere sammenhengen mellom nødvendige strakstiltak og langsiktige tiltak. Det involverer mange; skoler, helse/ sosialtjenester, Nav, arbeidsmarkedstiltak, ansattes og naeringslivets organisasjoner, frivillige lag og foreninger, trossamfunn, deg og meg som nabo, venn, bekjent, mor, far eller søsken.
De viktigste tiltakene må bli en del av alle tjenestene, ikke tidsavgrensede prosjekter med øremerket finansiering innenfor enkeltstående tjenester. Skal vi lykkes må dugnaden omgjøres til et forpliktende samarbeid mellom statlig og regionalt nivå. Det å jobbe politisk med såkalte myke utfordringer som omsorg, rehabilitering og utsatte og sårbare grupper, kan vaere tungt, lokalt, regionalt og sentralt. Vi må finne løsninger som balanserer privatliv og offentlig inngripen.
Holdninger forankret i ytterpunktene ubetinget barmhjertighet og oppfatning om latskap og kriminalitet må endres. Kravene og virkemidlene må tilpasses den enkelte.
Ofte smøres økonomiske prioriteringer tynt utover, noe som kan forringe kvalitet og gi dårligere tiltak. De langsiktige gevinstene er usikre og utydelige og legges for liten vekt på.
Politikkområder som vei og naerings politikk, vinner oftest de storeprioritering s rundene, mens tiltak til sårbare grupper blir tidsavgrensede prosjekter finansiert med statlige midler, eller de underlegges betraktninger og vurderinger som utsetter, endrer eller hindrer iverksetting.
Velferdssystemet i Norge er at fellesskapet stiller opp for oss. Det er en viktig del av vår kultur og identitet. Samfunnet bidrar til selvrespekt og verdighet ut fra den enkeltes situasjon og arbeidskraft. Når vi blir akutt syke, får en kronisk lidelse, når ungene våre er syke og en av foreldrene må vaere hjemme, da stiller fellesskapet opp. Det er bra og slik skal det vaere.
Når media omtaler at så mange på Sørlandet er på trygd, er det alvorlig, fordi vi antar at mange vil og kan noe annet.
I mitt yrkesaktive liv som sykepleier har jeg møtt mange rusmiddelavhengige, psykisk syke, innsatte, trygdemottakere og deres pårørende. Felles for dem er et ønske om å bidra.
Én sa en gang til meg: – Første gang jeg fikk lønningsposen, var det ikke pengene i seg selv som betød noe, men det at jeg betalte skatt. Tenk at jeg bidro til noe!
Sånn er vi ganske like, vi ønsker å vaere med i det store fellesskapet.
Velferdspolitikken skal settefolk fri og bidra til at folk skal kunne komme i jobb, delta i samfunnsaktiviteter og bidra ut fra egne forutsetninger. Vi må derfor hele tiden sjekke ut om tiltakene eller systemene hindrer folk i bli frie, leve gode liv ut fra de forutsetninger de har.
Derfor var det bred enighet om å legge om pensjonssystemet, slik at man i større grad kunne realisere både arbeid og uføretrygd, for dem som hadde ubenyttet arbeidskapasitet.
D eter bredenighet om tiltaksplasser, lønnstilskudd o gen ak- tiv arbeidslivs politikk, men ue- nighet om nivåene. Vi bør samles om å arbeide bedre med disse utfordringene, langsiktig og kortsiktig, på tvers av fylker og kommuner.
Vi har snakket om det lenge, og mange har gjort mye. Skal vi få til en nasjonal dugnad må den organiseres. Vi må snakke mer om det, systematisere kunnskapen, erfaringene, utfordringene og sammen finne de gode løsningene. Da blir dugnaden effektiv.