Dal i Shanghais mylder
Dessuten var det vanskelig å styre pinnene fra matfatet midt på bordet og over til din egen tallerken uten å søle. Det gikk ikke for meg, nei!
Jeg spurte denne skipshandleren om hva de gjorde i fritiden her. Svaret var at hvis de hadde noen fritid, kunne de gå på sjømannsklubben og spise eller å se på film. Film var visst gratis og besto av propaganda for The Chairman.
Jeg nevnte også for ham at hjemme i Norge var det hester til å trekke slike tunge kjerrer som menneskene sleper på her.
Han ble litt snurten med en gang, men sa at det gjorde han selv en gang i måneden, for det var så godt for «the brain». Hva han nå mente med det. . .
2. oktober.
Uff ja, 2. oktober er kinesernes nasjonaldag, hvis jeg ikke husker helt feil, ble offiserene fra vårt og alle andre inneliggende skip invitert til en større fest.
Vi var samlet ca. 400 den kvelden, og festen besto i spising, drikking, taler og sang. Alt kinesisk.
Ved hvert bord satt det to tolker og oversatte til engelsk alle taler.
Det var en ting det dreide seg om, om han og hans tanke hang på veggen rett imot oss!
Det var en fin fest for vi måtte gjennom 16 retter, og alt ble forsøkt (dessverre) ved hjelp av vodka, vin, øl og kinabrus som ble skjenket uavlatelig.
For min del likte jeg froskelårene kokt i smult best. Tolken oversatte et med griselår til å begynne med, men de var noe små, syntes jeg.
Til avslutning på festen måtte vi dra i buss på kino for å se en halv times film om Maos militaere makt i landet. Det minnet svaert om hva jeg hadde sett av Tyskland på film fra krigen.
Forresten fikk festen alvorlige følger, da samlige deltagere fra vår båt ble matforgiftet.
Hele den påfølgende uke var det opptatt 26 timer i døgnet på et visst sted.
På en måte beundrer jeg den lille mann og kvinne i Kina for hvordan de sliter, mens de virker fornøyde allikevel. Kanskje vet de ikke bedre, eller de tør ikke vise det.
Jeg er i alle fall glad for at jeg bor i Norge. Men en har godt av å se hvordan andre folkeslag må leve.
Dette ble opplevd av «Gnista» ombord på Vistafjord i 1967, og historien slutter med at hun håper at leserne fikk inntrykk av hvordan Kina virket på dem som ikke kunne følge så godt med i politikken. De fikk oppleve en historisk tid i Kinas historie. Neste havn var Japan, og her var gutta elleville etter seks måneders fart på Kina. Og hun skjønte godt hvorfor . . . .