Sommer, sol og hytt
Hva mer kunne en tenåring ønske seg en sommerdag på femtitallet enn en «prom» og et vell av holmer?
Langs Gjervoldsøya lå hyttene strødd, men på holmene var det ikke hytter, unntatt på Skauholmen.
SPEIDERHYTTA.
Øyestadspeiderne eide hytta på denne holmen. En drøm av ei hytte! Ingen luksushytta etter dagens målestokk, men bare det å vaere på ei hytte var luksus i femtiåra, og hytta var mer enn god nok! Den inneholdt stue med peis, kjøkken, to soverom, hems og veranda. Utedo og springvann hørte med. Vi sprang opp og ned til brønnen for å hente vann. En primus gjorde susen som komfyr.
Den obligatoriske sinkbalja til oppvasken var på plass, likedan kaffekjelen. Hytta var til utleie sommerstid.
Ofte var den utleid til oslofolk. Når de var reist kunne andre låne stedet.
HYTTETUR.
Sommeren 1957 var det Gerd, Erna og undertegnede som hadde hytta ei hel uke. Vi hadde alt vi behøvde! Det var det rene luksusliv. Første feriekvelden la vi oss sent. Vi satt lenge og beundra månestripa i sjøen og tok inn stillheten rundt oss.
Det hasta ikke med å krype til køys, vi kunne sove så lenge vi ville neste morgen.
Vi var ensomme på holmen. Den eneste forbindelsen vi hadde til land var den gamle røde «prommen.»
Alle tre lå i sin dypeste søvn og våknet brått av den samme lyden: Høylytt dunking på verandadøra.
Der var det igjen, hjertene banka i takt med dunkinga!
Klokka var halv seks på morgenen. Vi kom oss opp av sengene. Hvem kunne det vaere som banka på så grytidlig?
Sammen lista vi oss ut i stua og bort til døra: «Hvem e’ de?»
«Det e baere me,» sa en stemme på utsida..
Gerd kjente igjen stemmen, det var hennes far Josef Pedersen fra Bomsholmen, som banka på.
Vi åpna døra i ei fart og ganske riktig, der sto Josef på verandaen med et fiskeknippe i handa. Vi pusta letta ut!
«E tenkte dere konne ha lyst på nytrokken fisk te frokost? E håber ikkje e skremte live a dere!» smilte han.