På tide med stor endring i valgloven
Stortingsvalget mandag var trolig det siste med dagens ordning. Med bakgrunn i regionreformen, satte regjeringen tidligere i år ned et utvalg som skal revidere dagens valgordning. Tempoet i arbeidet vil avgjøre om de store endringene kommer i tide til valget i 2021, eller om vi må vente helt til valget i 2025.
Med regionreformen som fra 1. januar 2020 reduserer antall fylker fra 19 til 11 (inkludert Oslo) – er det åpenbart at grenser for valgkretsene må justeres tilsvarende. Det betyr også at Aust- og Vest-Agder slås sammen til én valgkrets – og det bør skje allerede fra 2021, selv om enkelte har tatt til orde for å beholde dagens kretser. Men det kan vurderes om endringene tas i flere trinn – slik at en større revisjon av valgloven først kommer i 2025. Uansett må reglene for lokalvalg justeres innen kommune- og fylkestingsvalget i 2019, før nye kommunegrenser i tråd med de nye grensene som trer i kraft fra 1. januar 2020.
Vi mener at valgloven som sist ble endret i 2002, nå bør bli gjenstand for store endringer. Debatten om valglovens urimelige utslag har rast i flere tiår. Saerlig at «bondeparagrafen» i den første grunnloven fra 1814, fortsatt henger igjen i valgordningen. Den fastslo at landdistriktene fikk en uttelling på 2:1 i mandater i forhold til byene. Paragrafen forsvant i 1952, men mye av prinsippet ble beholdt, idet man i stedet fikk en «arealfaktor». Denne innebaerer at fordeling av mandater beregnes etter en veid sum av folketall og areal, der hver innbygger i fylket teller 1 poeng og hver kvadratkilometer 1,8 poeng.
For å rette opp en del av skjevhetene, ble ordningen med utjevningsmandater innført fra 1988. Først med åtte, og så med 19 – altså en for hver valgkrets (hvert fylke) fra og med 2003. Nå diskuteres allerede hvor mange utjevningsmandater det bør bli med ny regioninndeling. Mange mener 22 – to for hver krets. Hensikten er å gi effekt til «bortkastede» stemmer. En svakhet ved dette systemet, er likevel at man kan bli valgt til Stortinget med svaert få velgere i ryggen.
Men arealfaktoren gir de største skjevhetene: Størst urettferdighet blir det i sammenligning av Oslo og Finnmark, der en stemme fra Finnmark teller nesten 2,5 ganger så mye som en stemme i Oslo.
Allerede ved forrige lovendring tok lovutvalgsmedlemmene Ingrid Willoch (H) og Anne Marie Ytterhorn (Frp) til orde for å fjerne arealfaktoren. De landet på kompromissforslaget 1,6 – men 1,8 ble beholdt. I 2009 oppfordret Marit Nybakk (Ap) og Olav Gunnar Ballo (SV), innvalgt til Stortinget fra henholdsvis Oslo og Finnmark – til folkeaksjonen «Likhet for valgloven».
Vi mener tiden nå er overmoden for å fjerne arealfaktoren. I sin tid var avstanden til maktens base i Oslo, et gangbart argument for å gi distriktene overrepresentasjon. Kommunikasjons- og samfunnsendringer taler mot å beholde ordningen. «Hver mann sin stemme» var mantraet da demokratibevegelsen vokste frem i Europa på 1900-tallet. Litt mer moderne sagt: «Hver person sin stemme», mener vi bør vaere prinsippet i et moderne demokrati. At andre land har mye større urimeligheter i sine valgordninger, - som Storbritannia og USA som fortsatt praktiserer «valgmennene» Norge kvittet seg med ved unionsoppløsningen i 1905 – er ikke noe godt argument.
Også på andre områder tyder mye på at det kan vaere rom for forbedringer i dagens valgordning. Ved skiftende valg har vi sett vektskåla lande på rødt eller blått – selv om flertallet av stemmer var av motsatt farge. Som i år da opptellingen viste over 10.000 flere stemmer til rødgrønn side. Likevel blir mandatbalansen 81–88. Skulle man oppnå den fulle effekt av prinsippet om å gi hver personstemme uttelling, ville man måtte ha en ordning der hele landet er én valgkrets. Vi skal ikke reise krav om å følge etter Nederland og Israel, som i dag vel er de neste som har hele nasjonen som én valgkrets. Men vi mener at når valgloven nå likevel må endres i tråd med kommuneog regionreformen, så bør man tilstrebe å få til endringer som gjør valgordningen mer rettferdig, og mer i tråd med det som er et baerende prinsipp for all norsk lovgivning: Den alminnelige rettsoppfatning i folket.