Er tiden over for sterke bånd mellom tro og politisk makt?
n av stortingsvalgets store tapere, KrF, er blitt gjenstand for størst oppmerksomhet siden velgerne for snaue to uker siden fastsatte sammensetningen av Stortinget de neste fire årene.
ikke så rart. KrF endte opp med sin laveste oppslutning etter krigen. Med et nødskrik kom partiet over sperregrensen, og sikret seg dermed en stortingsgruppe på åtte, hvorav hele fem utjevningsmandater. Alvoret har for lengst gått opp for partiledelsen, som nå må analysere valgnederlaget og gjenreise partiet. Nestleder og Aust-Agders egen stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad vil stå sentralt i dette arbeidet.
er trolig at partiet satset sin valgkampstrategi på et helt urealistisk utfall av valget. Til det kjedsommelig gjentok partileder Knut Arild Hareide KrFs mål om en Høyre/sentrum-regjering med Erna Solberg som statsminister. Det var ikke nødvendig å ha overnaturlige evner for å spå at en borgerlig regjering uten Frp var utopi. Det skjønte selvsagt de fleste oppvakte KrF-sympatisører. Antakelig var dette scenarioet heller ikke så skremmende for mange konservative KrF-ere. Etter å ha opplevd en ørliten flørt mellom Ap og KrF ved innledningen til valgkampen, valgte nok mange av dem til høyre. Denne gruppen KrF-ere mener fortsatt at Ap, for ikke å snakke om SV, har ansvar for «avkristningen» av landet, og vil for all del holde disse partiene utenfor regjeringskontorene. Til den andre siden av partifloraen strømmet trolig yngre KrF-ere. De har hatt fire vanskelige år hvor de, i likhet med partilederen, har opplevd å måtte gå på akkord med viktige verdiprinsipper, saerlig i innvandrings- og bistandspolitikken. Det har de lite lyst til å fortsette med i fire nye år som garantist for en ny blå/blå regjering.
igjen kun med grunnfjellet.
gjort det lettere for seg etter valget. Knut Arild Hareide har tilsynelatende malt seg opp i et enda trangere hjørne ved å definere KrF som et opposisjonsparti de neste fire årene. Likevel har partilederen utstedt en ullen garanti for en ny Solberg-regjering. Når den går ut på dato, vet ingen.
er vanskelig nok. Men enda vanskeligere kan den dypere forklaringen på KrFs synkende oppslutning vise seg å vaere. Norge har ikke lenger noen «statsreligion»; båndene mellom staten og kirken er kuttet. Da kan det jo også tenkes at stadig flere velgere i et stadig mer sekulaert sam- funn rett og slett ikke ønsker så sterke bånd mellom en religion og utøvende politisk makt.
noe i en slik hypotese, må KrF se en identitetskrise i øynene. Det vil i tilfelle kreve en ny og mer religionsuavhengig politisk plattform som kan appellere bredt til en ny generasjon verdibevisste velgere, som også prioriterer familiepolitikk høyt.
er det nok likevel de kortsiktige løsningene Hareide, Robstad og deres partifeller tenker mest på. Det er neppe enkelt å finne en vinneroppskrift for fire år i et politisk vakuum mellom posisjon og opposisjon, makt og avmakt. Blant mange råd partiledelsen nå får, vil det undre oss om ikke dette går igjen:
tid for tydelighet og realisme, KrF.