Sorg og glede vandrer sammen
Det er ikke lett for en 11-åring å glede seg over skøyter eller ski til jul, når ens mamma får bilde av kirken hvor ens mammas mamma ble begravd to dager i forveien!
Noen kommer, noen går. Noen dør i livets vår. Stjerner lyser hvite. Livet vever på sin vev. Hva du gjorde, tenkte, skrev. Alle ting i veven står. Livets skyttel går og går.
Da min mormor døde var jeg 11 år. Jeg satt i gymsalen på skolen. Sagene Musikk-korps hadde konsert, og jeg spilte trommer.
Mamma og pappa var der. Jeg merket ikke at de gikk, opptatt som jeg var med mine trommer. Korpslederen kom bort til meg midt i en virvel, eller var det etter virvelen. Det var sikkert etter, for en korpsleder kan ikke avbryte en virvel.
Jeg husker ikke hva han sa, men det var noe med mormor, at hun var død eller syk. Jeg husker ikke, men jeg tror det var døden han pratet om – og jeg ble redd, livredd, for mamma.
Redd for hvor redd og lei seg hun var. Jeg kunne ikke se henne i gymsalen og korpslederen ba meg gå hjem.
Jeg gikk ikke, bena mine løp som trommestikker.
Sorg og glede. Jeg var så redd hun hadde kastet seg ut i Akerselva, at hun ikke ville leve lenger nå som hennes mamma var død. For det ville jeg gjort tenkte jeg, hvis det var mamma som døde, så hvorfor skulle hun tenke annerledes?
Jeg løp over Beyerbrua, torde ikke se ned på fossen. Ikke hadde jeg tid heller.
Vel hjemme fant jeg mamma på sofaen hvor hun satt og gråt, naturlig nok.
Jeg klemte henne så hardt jeg bare kunne og jeg gråt og gråt.
Mamma var vel kanskje litt overveldet over min mormor-sorg, men det var ikke derfor jeg gråt, men fordi min mamma levde. Hun hadde ikke kastet seg i fossen.
Min mormor ble begravd i Hisøy kirke den 22. desember 1973.
Jeg var ikke med. Jeg håpet mamma ville komme hjem til julaften for det hadde hun lovet og det trodde jeg på, og det gjorde hun.
Julegave fra mormor. På julekvelden skulle jeg dele ut presanger. Jeg hadde sett at det lå en gave fra mormor til mamma. Jeg sparte den helt til slutt, skjøv den lenger og lenger under treet. Jeg skjøv sorgen lenger og lenger under treet.
Til slutt måtte sorgen frem, husker jeg latet som at:
«Naemmen her var det en gave til», eller noe i den duren.
Mamma åpnet. Mine 11 år gamle barneøyne trodde knapt sine egne glugger, da jeg fikk se hva innholdet var.
Det var en sånn, hva heter det igjen, de tallerkenene som hang på veggene før i tiden, juleplatter/pletter?
Og på den juleplatten/pletten var det avbildet en kirke, nemlig Hisøy kirke, hvor mormor hadde blitt begravd to dager i forveien.
Det er ikke lett for en 11-åring å glede seg over skøyter eller ski til jul, når ens mamma får bilde av kirken hvor ens mammas mamma ble begravd to dager i forveien!
Blanda følelser. Jeg prøver ikke vaere morsom på bekostning av mammas sorg eller mormors død, men fortelle hvordan sorg, død og glede på en og samme dag oppleves for en 11-åring. Resten av julekvelden husker jeg lite av, husker ikke om noen gråt. Jeg husker bare at jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle forholde meg til gavene mine, som jeg tross alt var glad for. Jeg ville ikke vise mamma at jeg var glad, for da kunne hun bli lei seg for at jeg var glad.
Som voksen så tror jeg at det var kanskje slike ting om hjalp henne i sorgen, at hun faktisk hadde mye å leve for. Som glade barneøyne en julekveld, eller i dette tilfellet, rådville barneøyne.
To måneder senere døde morfaren min. da satt jeg stuen og så detektimen «McCloud». Den ridende politimannen i New York.
En venninne av min søster kom på døren og jeg hørte hun si «din far er død» til mamma. Det må ha kommet plutselig, for jeg kan ikke huske mamma sa han var syk.
Da måtte vi dra på jobben til pappa, for vi hadde ikke telefon og mamma ville ringe sine søsken i Arendal og Horten.
Han ble begravd på min 12-årsdag. 1. februar 1974. Jeg var ikke med da heller.
Den dagen ble jeg 12 år og kunne for første gang komme inn på ungdomskino.
Jeg tror pappa sa jeg bare kunne gå. Mamma var i Arendal, og at jeg var på kino i Oslo, kunne ikke gjøre noe fra eller til.
Jeg gikk ikke. Ikke fordi mamma var i Arendal, men jeg var den eneste i gata som hadde bursdag så tidlig på året. «Alle» de andre var bare 11 år og kom ikke inn. Det var liksom ikke så morsom å blaere seg med at en var blitt 12 år og gammel nok til å komme inn på ungdomskino, når det ikke var noen å blaere seg over.
Rett før min morfar døde, januar -74, besøkte han mamma og søsteren til mamma i Horten, de andre bodde i Arendal. Når han kom hjem etter endt besøk, så døde han.
Tanker. Rett før min mor døde, reiste hun på båttur med min søster. Hun dro til Moss for å besøke min bror og til Horten for å besøke sin søster. Så kom hun hjem til Arendal, dro til sin søster på Sandviga, lå over der, kom hjem til
meg og døde…. Det var som om de visste det begge to, at de skulle dø.
Lenge, lenge, tenkte jeg at jeg ikke skal besøke familiemedlemmer i et «åndedrag» da ville jeg sikkert dø jeg også. Jeg tror ikke min familie er nevneverdig plaget av at jeg renner ned døren hos de så ofte.
Hvilket utelukkende skyldes at jeg har mitt å stelle med og er vant til å vaere alene. En distanserer seg også litt, når en er redd for at de skal dø hele tiden.
Jeg har hatt to katter, de er borte nå, men de ble 15 år gamle, men hver gang jeg får en ny katt, tviholder jeg på den og verner den av frykt for at den skal dø for meg, hvilket igjen resulterer i at jeg får asosiale katter, som ikke tør vaere sammen med andre enn meg, grunnet overbeskyttelse fra min side.