Rektor tok grepene som endret Arnars liv
– Der oppe hang det en mørk sky over hele området. På Asdal var det liksom blå himmel.
Arendal, august 2010. Skoleferien går mot slutten. De mørke skyene naermer seg mentalt for 14-åringen fra Karasjok som er på sørlandsferie med mora. Skyene som han i årevis har kjent henger over skolen. Hver dag.
– Hvor lenge er det til vi skal reise, mamma? spør han.
– Ei uke, svarer mora.
Dro aldri hjem fra ferie
– Men det er ikke mitt hjem. Det her er mitt hjem, sa jeg. Vi reiste aldri tilbake.
Sju år har gått siden den sommerdagen i Arendal. På andre siden av kafébordet på Amfi Arena sitter en voksen utgave av Arnar Vuolab. Med rolig blikk og stødig stemme forteller han aerlig om skoleårene, og om senskadene av mobbingen. Og om hvorfor han, mobbeofferet, våger å stå fram med historien.
Kvelden før har vi og hele Norge fått se og høre Arnar fortelle, både som 12-åring og som 21-åring, om trakassering fra medelever, om slag, spark og utestenging. Om å våkne med hodeverk og magevondt. Om voksne som visste, men valgte å se en annen vei.
Men Arnars historie gir likevel håp. For den augustdagen i 2010 svarer mora hans:
«Da reiser vi ikke opp igjen til Karasjok, Arnar.»
Fikk plass på Asdal skole
Dagen etter hadde Ann-Mary Vuolab fått plass til sønnen på Asdal skole.
– Arnar kom til oss i niende klasse, forteller rektor Jon Bakke på telefon til Agderposten.
Han var også leder for skolen den gang, og tok grep som skulle endre Arnars liv. Til det bedre. For rektor Bakke hadde en tretrinnsplan for å ivareta elever som ham.
– Det første vi gjør når vi får nye elever, og saerlig elever som vi vet strever med noe, er å kartlegge hva de trenger. Det andre er å bygge relasjoner; med de andre elevene, kontaktlaerer, rådgiver og oppvekstmedarbeider (i dag kalt forebyggende tjeneste). Disse har jevnlige samtaler med eleven, én til flere ganger i uka, for å sikre at eleven føler seg ivaretatt og for å skape trygghet overfor voksne på skolen, forteller Bakke.
Han sier at Arnar fra første skoledag var åpen om hva han hadde opplevd av mobbing.
– Han greide å vaere åpen fordi han følte trygghet, og da fikk elevene forståelse for at de måtte støtte og hjelpe ham. Han hadde også noen sterke sider, som laererne sørget for at han fikk vise fram. Det var tryllingen. Med den imponerte han medelevene og fikk respekt, husker rektor.
– De passa på meg
Tilbake på kafeen i storsenteret tar Arnar en slurk av colaen.
– Jeg husker at jeg ble veldig godt tatt imot. Der var det et helt annet miljø. I Karasjok hang det en mørk sky over hele området. Men over Asdal var det liksom blå himmel.
– Hva var så annerledes?
– De så meg og passa på meg. Det setter jeg veldig pris på at de gjorde. Det gjorde de aldri i Karasjok, sier Arnar.
For sannheten er at rektor der visste at den stille og sjenerte gutten ble mobbet. Arnar kom til Karasjok skole i sjette klasse fordi han hadde opplevd mobbing i Kåfjord. Likevel ble ingen tiltak satt inn for å gi ham en trygg skolehverdag.
– Jeg hoppa bare i det
– Det eneste de gjorde var å si: «Du kan gå sammen med den laereren med grønn vest i friminuttet.» Det hjelper ikke. Da føler man seg jo bare mer annerledes, sier Arnar.
Han mener at slike «kunstige tiltak» bare stigmatiserer mobbeofferet ytterligere. Det er mobberne disse laererne i grønn vest burde fotfølge. Han har mer tro på organiske, naturlige tiltak. Som å la elever få vise sine ulike styrker, og å fremme
holdninger om at ulikhet er bra.
– Modig gjort!
Vi påpeker at det var modig gjort av ham som 14-årig mobbeoffer å fortelle medelevene om den vanskelige fortida.
– Jeg hoppa bare i det og håpa det beste, forteller Arnar.
Premien for aerligheten var at «folk kunne forstå hva jeg hadde vaert gjennom».
Samtalen vår blir avbrutt av en mann i kafeen som stopper ved bordet vårt.
– Jeg må bare få si at det var modig gjort! Du satte lys på saken, sier han og ser på Arnar. Kjenner han tydeligvis igjen fra Brennpunkt-dokumentaren.
– Tusen takk! Det satte jeg pris på, svarer Arnar.
Lykketreffet Vetle
Da ungdomsskolen var over, begynte han på Sam Eyde vi- deregående skole. Han fant seg ikke helt til rette på design og håndverk-linja, skynder seg å si at «folka i klassen var greie, altså», men han følte seg ensom. Andreåret tok han på linja for helse og oppvekst ved Dahlske i Grimstad.
Bare én plass var ledig da han kom inn i klasserommet første skoledag. Det skulle vise seg å vaere flaks. Han satte seg ved siden av Vetle, som ble hans første ekte kompis. De to er fortsatt naere venner.
Lager musikk
Mange år har gått siden den lille gutten med de blå øynene fortalte NRK-kameraet om spark og slag i Karasjok. Men vi kjenner igjen blikket på mannen som sitter ovenfor oss og drikker cola.
Han har gått en lang vei, og flyttet 1.992 kilometer, men arrene etter sårene som årelang mobbing påførte ham, preger ham fortsatt. Mens jevnaldrende har flyttet hjemmefra og er i gang med studier på universitet og høyskole, bygger Arnar seg opp gjennom samtaler med psykiater. Han har troa på at livet har gode ting i vente.
– Jeg håper jo at det ordner seg, sier Arnar og ser ut i lufta.
– Hvorfor velger du å ta belastningen med å gå ut offentlig med din historie?
– Jeg føler at det er viktig. Hvis alle som opplever mobbing, sier nei til å fortelle, tar det jo aldri slutt.
– Hvis du kunne si noe til den 12 år gamle utgaven av deg selv, hva ville du sagt da?
– Stå på! Ikke gi opp! Det finnes folk der ute som støtter deg.