ADHD – er diagnosen viktig?
Når noen offentlig tar til orde for å senke forventningene til elever som mangler konsentrasjonsevne, er det et farlig signal som vil gjøre mange en stor bjørnetjeneste.
Med jevne mellomrom dukker debatten om overdiagnostisering eller underdiagnostisering av ADHD opp.
I en kronikk på NRK Ytring i sommer, mente Ann Cathrin Andersen at det er «Intoleransen som gjør barn syke». Hun viste til at vi må utvide grensene for det normale. Det er et viktig og riktig poeng. Det problematiske oppstår når Andersen hevder at dette i saerdeleshet gjelder diagnosen ADHD.
Hun uttrykker videre at ADHD ikke er en reell og anerkjent lidelse. Som belegg for dette er artikkelforfatterens egenopplevelse. Hun har ikke selv ADHD, men sier selv at hun som barn innfridde alle diagnosekriteriene for ADHD.
slå fast at det å snakke for mye, fikle med håret, utfordringer med å sitte stille og å forstyrre andre barn, ikke er alle symptomene på ADHD. Det skal selvsagt langt mer til for å få diagnosen.
Her kan nevnes samtaler, kartlegging, intervjuer, observasjoner, evnetester og nevroutredninger.
Det er også flere fagpersoner og ulike instanser inne og gjør sine vurderinger, før man eventuelt setter en diagnose.
helt sentral rolle i arbeidet med å sette en diagnose. I flere kommuner er det tett samarbeid mellom BUP og det kommunale tilbudet.
PPT gjør en grunnutredning i samarbeid med fastlege, før man eventuelt henviser til spesialisthelsetjenesten.
PPT observerer barnet i barnehagen/skole, har samtaler med foresatte og med barnet. Det brukes også standardiserte intervjuskjemaer, som går til eleven, foresatte og laerer.
Symptomene skal vise seg på minst to arenaer, som hjemmebane, barnehage eller skole.
gjør evneutredning, hvor man kan se om barnet har vansker med sine eksekutive funksjoner. Dette kan for eksempel vaere organisering, planlegging og arbeidsminne.
Dersom man etter disse gjennomgangene fortsatt har en mistanke om at barnet har ADHD, blir barnet henvist videre til BUP. Der gjøres flere standardiserte tester, psykiatrisk diagnostisk intervju og en medisinsk vurdering av legespesialist.
For å kunne sette diagnosen ADHD er det et krav at symptomene gir nedsatt funksjon i hverdagen. I diagnosekriteriene presiseres det at det skal gi nedsatt funksjon sosialt og skolemessig/yrkesmessig (American Psychiatric Association, 2013).
høre historier om de helt reelle, alvorlige og ødeleggende sidene ved en udiagnostisert og ubehandlet ADHD. Disse historiene handler ofte om nedsatte kognitive evner, vanskelig innlaering, sosial eksklusjon, depresjon og selvmedisinering.
Det kan også fortelles om hvilken lettelse og hjelp medisinering har gitt et stort antall mennesker, og hvordan det har vaert nøkkelen til gode faglige prestasjoner, sosial inkludering og at mennesker gis muligheten til å utfolde seg. Dette er viktige elementer i en viktig offentlig debatt om ADHD.
med letthet det gis medisiner til barn og ungdom. Selve medisinutprøvingen skal skje under nøye kontroll og observasjon.
Det stilles krav om at barnet, foresatte og skolen eller barnehagen gjør observasjoner av barnets atferd under medisinering. Dette er noe som skal gjøres systematisk og over tid.
statistikk som sier noe om regionale forskjeller i Norge og forskjeller mellom land i diagnostisering og medisinering av ADHD.
Det er riktig at dette praktiseres og forstås ulikt, men Andersen hopper i sin kronikk rett til en konklusjon om at det må skyldes overdiagnostisering. Det er imidlertid en vel så plausibel forklaring at det skyldes underdiagnostisering.
Slik som med alle andre komplekse lidelser foregår det selvsagt feildiagnostiseringer, men det betyr ikke at dette er rådende eller at det store flertallet som blir diagnostisert med og medisinert for ADHD, ikke burde vaert det.
Et ensidig fokus på feildiagnostiseringer kan ha den konsekvensen at det er mange mennesker som ikke gis den hjelpen de bør få for å kunne leve et så godt liv som mulig.
opplever fag og oppgaver som de finner mindre motiverende. Dersom man har ADHD, kan slike situasjoner fortone seg uoverkommelige.
På den annen side vet man at personer med ADHD kan ha svaert høy arbeidskapasitet om de får holde på med noe de er opptatt av, finner engasjerende og hvor de får umiddelbar respons på det de gjør.
Likevel må alle elever gjennom mye skolearbeid som ikke er inspirerende. Elever uten ADHD greier, gjennom ytre krav og selvdisiplin, å komme seg igjennom dette. Med god pedagogikk kan også elever med ADHD klare dette, gjennom blant annet å spille mer på deres interesser og styrker.
inntrykk av at Ann Cathrin Andersen tar til orde for å senke forventningene til elever som mangler konsentrasjonsevne. Dette er et farlig signal, og vil til sjuende og sist gjøre disse elevene en stor bjørnetjeneste. Maren-Johanne Nordby