Oppringt av engstelige og redde eldre
Etter at Gro Rasmussen Berge fortalte historien om morens siste dager, har både kjente og ukjente ringt henne og fortalt at de er redde for å bli gamle i Arendal.
– Jeg blir rett og slett rasende. Det er vondt å høre at så mange er engstelige for hvordan det skal gå hvis de må søke sykehjemsplass. Flere har bedt om hjelp, forteller Gro Rasmussen Berge til Agderposten.
Støtteerklaeringer
Mandag kunne Agderposten bringe historien om hvordan familien Rasmussen Berge måtte bruke de siste dagene i en elsket mor og mormors liv til å kjempe for en verdig avslutning. De forteller om en dypt fortvilet og redd eldre, alvorlig syk kvinne som ble kasteball i systemet. Bare fem dager etter at 80-åringen ble utskrevet fra en institusjon døde hun. Reaksjonene har ikke latt vente på seg.
– Det er har kommet mange telefoner. Folk ringer og kommer med støtteerklaeringer, Det er hyggelig. Verre er det med alle de gamle som ringer og er redd for at de skal havne i samme situasjon som «Bia» (familiens kjaelenavn på Lillian Rasmussen, red. anm.). Jeg har så vondt på deres vegne. Jeg blir skikkelig forbanna på systemet, sier Gro Rasmussen Berge.
Systemet er feil
– Hva tenker du om at såpass mange ringer?
– At fremmede ringer og er redde gjør meg sint. Ikke på dem, selvsagt, men at det skal vaere nødvendig. Det forteller at systemet er feil og at noe må gjøres. Dette handler om trygghet og verdighet for dem som bygde landet vårt. Det er rett og slett ikke bra slik det er nå, sier Gro Rasmussen Berge.
Ga opp
Lill Rasmussen Berge, Lillians barnebarn, er sikker på at mormoren ga opp.
– Jeg satt hos henne de siste dagene. Noen ganger sammen med mamma, andre ganger alene. Mitt inntrykk er at hun ga opp – at hun ikke orket mer usikkerhet og flytting hit og dit, sier Lill, som selv jobber i hjemmesykepleien på Hisøy.
De siste dagene hennes kjaere «Bia» levde, satt barnebarnet og leste til fagprøven for å bli omsorgsarbeider. Å følge henne det siste stykket var helt naturlig for Lill, som hadde vaert sammen med mormoren nesten hver eneste dag siden hun ble født. Nå gruer 21-åringen seg til hun selv blir gammel og hjelpetrengende.
– Det ga pensum en ekstra dimensjon at jeg satt og leste på dødsleiet hennes. Erfaringene vi gjorde har bidratt til at jeg ønsker å gjøre en enda bedre jobb. Stå på virkelig for pasientene. Men samtidig er det en evig kamp mot klokka, erkjenner 21-åringen.
Ville ikke vaere til bry
De to forteller om en eldre dame som absolutt ikke ville vaere til bry. Hun turte ikke trykke på trygghetsalarmen og ville helst ikke «dra i snora» da hun var innlagt på korttidsopphold. Familien Rasmussen Bege understreker at det er systemet de er misfornøyd med og ikke de som jobber «på gølvet».
– Mor kalte dem bare for «englene mine», sier Gro.
Ikke enestående
Leder i rådet for sykepleieetikk, Elisabeth S Kjølsrud, sier at opplevelsen til familien Rasmussen dessverre ikke er enestående.
– Politikerne har vaert rause med lovgivningen både gjennom verdighetsgarantien og helsepersonelloven. Problemet er at det ikke følger penger med og da er det lite som kan gjøres, sier Kjølsrud.
– Vi i Norsk sykepleieforbund, som rådet er en del av, får mange henvendelser både fra pårørende og egne medlemmer. Verdighet må bli en del av forsvarlighetskravet og tydeligere i alle deler av helse og omsorgstjenesten. Slik det er i dag har vi for mange saker der pasienten blir unødig krenket, påpeker Elisabeth S. Kjølsrud.