Det enkleste er ikke alltid det beste
Må på nytt få lov til å gratulere Nye Veier med nok en genial idé for å spare samfunnet for millioner av kroner, for ikke å si i milliarder.
Forrige gang skulle innsparingen blant annet skje ved at vi skulle kjøre i mørket. Heldigvis seiret fornuften, og vi skal få lys! Men Nye Veier gir seg jo ikke så lett, oppdraget er jo mer vei til lavere pris.
Nå har de kikket i den grunnleggende teorien innen matematikk og oppdaget postulatet om at den korteste vei mellom to punkter er den rette linje. Siden kostnaden for en vei er lik produktet av meterpris og lengde, så de jo straks at her lå det en stor ny mulighet for innsparing, en innsparing som vi brukere (og betalere) allerede skal kunne få glede av ved byggingen av den nye E18 fra Harebakken til Grimstad, og takk for det. Og dermed offentliggjøres dette mantra som en saliggjørende åpenbaring overfor samferdselsministeren, noe som da selvsagt lød som musikk i hans ører. Flinke gutter og jenter!
Når jeg studerte grunnkurs i veibygging i sin tid laerte vi imidlertid også om noe som het veiestetikk. Når en vei først er anlagt vil den jo representere et svaert tydelig (fremmed) element og inngripen i landskapet i naermest uendelige tider framover. Veiplanleggeren har derfor også et stort ansvar overfor framtidige generasjoner ved å etterlate seg et produkt som også de vil finne tiltalende når øyeblikkets glede over redusert kostnad er gått tapt i glemselens slør. I mitt grunnkurs var derfor landskapstilpasning fremholdt som et viktig kriterium ved god veiplanlegging. Må vel for sikkerhets skyld nevne at vi på den tiden også hadde kunnskapen om den rette linjes fortrinn, men som regel var tilpassingen til landskap og omgivelser sett på som viktigere ved planlegging i vårt kuperte og varierte terreng. Vi har vel alle sett bilder av Route66s snorrette linje gjennom USAs flate ubebodde ørkener, og der går det kanskje an, selv om det ser utrolig kjedelig og uinspirerende ut. Men at den rette linje skal vaere, slik jeg forstår det, ett grunnleggende kriterium for planlegging av veien fra Harebakken, forbi Rannekleiv, over Rykene og Temse og fram til Øygården, er jo helt utrolig. Får da absolutt håpe at det fremdeles er noe som heter hensyntagen til eksisterende bebyggelse, dyrkbar mark, skogsområder, miljøforhold, verdifulle landskapsdetaljer osv., Kan ramse opp i det uendelige, og god tilpassing til landskapsformene slik at veien i så stor grad som mulig flyter inn i landskapet og en unngår unødig store og stygge skjaeringer og fyllinger.
Hvorfor skriver jeg da dette? Jo, fordi bordet fanger. Er derfor redd for at om Nye Veier lykkes med å selge inn sin rette linje som en enkel måte å spare penger på, og at dette vil få en vesentlig plass i planleggingen, så er kanskje slaget tapt allerede før start og linjalen legges dermed på kartet. Som angitt er min kunnskap innen veiplanlegging ikke av helt nyere dato, og kanskje ikke så aktuell lenger, men jeg får da virkelig håpe at tankene om veiestetikk ikke i altfor stor grad er glemt eller skal ofres på økonomiens alter. At det enkleste alltid er det beste, er nok langt fra sikkert. Om man da ikke skal selge varer for REMA 1000 (og det er vel ikke det en skal?), eller kanskje ikke da en gang.
Jacob Jacobsen, siviling., Tromøy