Da munn- og klovsyk en herjet i Øyestad

En gang i 1966 satt journalist Eirik Sørsdal og bladde i gamle årganger av Agderposten, og der fant han på første side tittelen «Mule- og klovsykens herjinger paa tilbaketog.» Han blar videre i avisa fra 1926 og finner en liten notis som viser en helt ann

Litt senere kommer den første alarmerende meldingen. Saken er slått opp over to spalter og tittelen er «Mule- og klovsyke i Øyestad?» «Et mistaenkelig tilfelde paa Lindtveit, hvor seks kuer er syke».

Etterhvert ble det stadfestet at sykdommen var et faktum.Det ble tatt forholdsregler. Alle hunder måtte holdes i bånd, meieriet i Arendal ble stengt, og alle besetninger ble slått ned og begravet. Dessuten fant han også en melding om at den kvakksalveren fra Fjaere som forsøkte å behandle de angrepne dyrene, ville bli meldt til politiet.

Rask spredning.

Sykdommen bredte seg raskt. Utenom disse gårdene i Øyestad bredte smitten seg til Brekka og Voje, til Fjaere, Nedenes, Hisøy og Tromøy på rekordtid.

Områder ble raskt avstengt og besetninger slått ned etter tur, men like lite hjalp det.

Rykeneruten ble innstilt, folk drev klappjakt på katter og rotter som er farlige smittebaerere. Det ble satt opp en rekke kunngjøringer om hvordan folk skulle forholde seg.

I Grimstad ble skolene stengt og ordføreren i Arendal måtte avlyse bystyremøtene.

Denne faele sykdommen virket inn på alle hjul i samfunnsmaskineriet.

Gård nummer to.

Eirik Sørsdal fikk i 1966 tak i 83 år gamle Karl Livollen, som hadde opplevd dette. Han fortalte til Agderposten at det var som om svartedauen raste. Han avviste at det var hos ham det hele startet. Hans gård var nummer to, og sykdommen hadde sitt utspring på Naevisdal. Avisene dengang hadde sagt at Livollen var Aust-Agders første munnog klovsykegård.

Og her forteller Livollen videre til Sørsdal:

«Ta opp blokka og blyanten, du, så skal du få den gamle nyheten slik den virkelig var.

Det var en kveld jeg satt på herredss tyremøte, jeg tror det var 8. september 1926, at sønnen min kom løpende med beskjed fra kona om at det var noe galt med kuene.

Jeg dro rett hjem, men i fjøset fant jeg ingenting galt. Kuene lå rolig og jortet.

Neste morgen sendte vi avgårde melken som vi pleide, men da det om lag en time senere viste seg at kuene ikke ville ete, ringte jeg til distrikts v ete ri n a er Egeberg. Han var imidlertid ikke til å få fatt i, og jeg kjørte da etter en kombinert bonde og kvakksalver i Fjaere.

Til dyrlege Ugland i Arendal hadde jeg ingen lyst til å ringe.

Da kvakksalveren kom opp til Livollen og så på kuene, fant heller ikke han at det var noe galt. De så faktisk like friske ut som dagen før.

Kvakksalveren satte klyster på alle kuene og reiste hjem igjen.

Livollen var nøye med at vi skulle få med alt, og ventet noen øyeblikk etter hver uttalte setning.

Neste dag var jeg dum nok til å sende melken avgårde til meieriet, uten å undersøke naermere de sårene som kuene periodevis fikk i munnen.

Men jeg telefonerte nok en gang til Egeberg og fortalte ham om tilstanden,

hvorpå han spurte om dyrene siklet. Jeg skjønte hvor han ville hen og svarte som jeg trodde at DEN sykdommen var det i alle fall ikke.

Fullstendig feil.

Da jeg kom tilbake til fjøset og undersøkte kuene enda en gang, viste deg seg at jeg hadde tatt fullstendig feil. Det hang et spindelvev av sikl ned fra kumulene og helt ned til gulvet.

Da var det tingene begynte å skje med lynets fart. Distriktsveterinaeren kom opp til Livollen samme dag, og straks etter at han var ankommet, ba han brukeren om å ta en av kuene ut på tunet.

Han åpnet munnen på kua, satte i en undertrykt ed (det var sjelden han gjorde det), og sa at det var ingen tvil. Livollens kuer var blitt angrepet av munn og klovsyke.

Dyrlege Ugland ble straks budsendt fordi han hadde førstehånds kjennskap til denne smittsomme husdyrsykdommen, og han igjen kontaktet veterinaerdirektor Thorshaug og dyrlege Aaser som på kort varsel dro fra hovedstaden til Øyestad. Livollen forteller videre:

- Jeg fikk høre at nå var det ikke bare våre kuer som var blitt angrepet. Telefontråden glødet og i løpet av en kort time var det innmeldt seks, sju nye tilfeller i et par kilometers omkrets.

Årsaken var klar.

Melken som var sendt til meieriet var stappfull av smittsomme bakterier, og disse bakteriene var igjen blitt spredt rundt på de andre gårdene i den tilbakesendte skummete melken.

Det var så enkelt, så enkelt. Skummet melk til griser og katter og dermed var sykdommen der med full tyngde. Å sende melken avgårde var en stygg feil, men jeg unnskylder meg med at jeg gjorde det i god tro, forteller Karl Livollen.

- Men, det var likevel ikke hos meg det begynte. Aaser fortalte at samme dag som tingene begynte å skje at gården Naevisdal hadde hatt to tilfeller av munn- og klovsyke. Det første skjedde tre måneder før den virkelige farsotten begynte, og den mest naturlige årsaken til det måtte vaere en engelsk dame som var på besøk på Naevisdal nettopp i de dager. Hun kunne godt ha brakt smitten over fra sitt hjemland der munn- og klovsyken hadde herjet tidligere.

Hvordan det nå var eller ikke var, det tok ikke mange dagene før 27 gårder i Øyestad var angrepet. Hele bygda ble avstengt fra omverdenen, og buskapen slått ubønnhørlig ned. Kuer, griser, katter og høns møtte en ubønnhørlig død, og ble gravd ned umiddelbart etter. Det var bare hesten på Livollen som overlevde den fryktelige pesten.

- Hele området var avstengt hele julen og til langt ut i januar. Vi hadde påbud om å røke alle våre klaer, og dessuten ble det sagt at vi måtte skylle munn og svelg med sprit.

«Husarrest».

Vi drev på med det en stund, men måtte slutte med det ganske raskt ettersom sprit om kjent ikke er av det billigste vareslaget.

Det ble strødd kalk overalt og vi fikk ikke lov til å bevege oss utenfor tunet.

Like nede i gårdsveien var det satt opp et bord hvor det hver dag ble satt frem varer til oss, så på den måen led vi ingen nød.

Det var en merkverdig tid hvor folket på Livollen og de andre angrepne gårdene til tider følte seg som de gamle dagers spedalske. Folk på naerliggende gårder hvor man hadde friske buskaper, skydde «munn- og klovsykemenneskene» som pesten. Det var som å leve i to forskjellige verdener med en uoverstigelig mur imellom.

Det manglet heller ikke på pussige hendelser midt i det bitre alvoret. Blant annet hendte deg seg en gang at Karl Livollen fikk sånn grueli lyst på et stykke ramost. Han gikk ut på tunet på gården og ropte over til naboen hva han ønsket.

Naboen, som til tross for at han bodde bare et par hundre meter vekk fra Livollen, hadde friske kuer, var som ventelig kan vaere veldig redd for å naerme seg folka på den angrepne gården.

Han hentet den bestilte osten og gikk bortover mot bordet ved veikanten for å legge varen der, men da han fikk se Livollen naerme seg bordet med raske skritt, grep naboen osten, kastet den så langt han kunne mot «den spedalske», brølte at «her har du ramosten din» og løp tilbake i sikkerhet så fort bena kunne baere ham.

Dessuten var det mange historier om vaktene som var postert med skarpladd børse ved grensen av de avstengte områder.

De hadde streng ordre om ikke å slippe gjennom noe som helst, og således fortelles det om han Klemmet, som en dag i januar knertet ned en katt med hagla da pus forsøkte å spasere over den usynlige grensen, intetanende om hvilken fare dette innebar for hele distriktet.

- Vi tapte ikke så mye på epidemien. En klekkelig erstatning ble det på oss alle sammen, og var vi forsiktige kunne vi kjøpe inn ny besetning uten å miste for mange kroner.

Men en uhyggelig tid skal det vaere sikkert det var, en uhyggelig tid som forhåpentligvis aldri kommer tilbake!

- Ta opp blokka og blyanten, du, så skal du få den gamle nyheten slik den virkelig var.