Kort og godt tøv at alle er like slemme
Så fikk dramaet rundt Sylvi Listhaug en konklusjon som må ha vaert det naermeste man kunne komme en «god» slutt: Hun trakk seg.
Det gjorde hun med å påberope seg naermest et trippel-martyrium: Hun ofret seg for partiet, hun ofret seg for regjeringen og hun ofret seg for ytringsfriheten. I sum er dette såpass mye av et over-kill at det etterlater liten tvil om at hun i realiteten fikk tilsendt silkesnoren. Dermed slapp Stortinget en debatt som mest sannsynlig ville endt opp med en regjeringskrise som ingen ønsker på det nåvaerende tidspunkt.
Statsministeren kunne selvsagt ha gamblet med at KrF ville, om enn både hylende og sparkende, ha kommet på plass, og stemt mot mistillitsforslaget fra Rødt, men da ville hun grovt undervurdert irritasjonen, frustrasjonen og indignasjonen i KrF over den nå svaert forhenvaerende statsrådens mange sjofle angrep, både på KrF som parti og på partilederen som person.
Etter landsstyrets vedtak dagen før, verken ville eller kunne KrF stemt på en måte som i praksis ville signalisere at man hadde tillit til justisministeren. KrF kunne selvsagt valgt en mellomvei som ikke har vaert framme i debatten: De kunne «tatt en Gustavsen», det vil si fremmet sitt eget forslag, stemt for dette, og slik sørget for et negativt flertall mot Listhaug. Finn Gustavsen gjorde dette to ganger som representant for det davaerende SF i 1963. Forslagene rettet seg mot henholdsvis en statsråd i Gerhardsens tredje regjering og mot regjeringen