Påsketur til Birtedalen

Det er mye som er saerpreget for avsidesliggende strøk, bygder og daler som har ligget isolert fra omverdenen. I dag virker det ikke slik, men for seksti år siden var en påsketur til f.eks. Birtedalen en lang tur. Birtedølene bygget kraftverk på dugnad,

Det var nok den mektige naturen som ga sterkest inntrykk, men hvor vakker påskeidyllen enn kunne vaere, kunne en ikke unngå å feste seg ved menneskene som levde på disse stedene, og lar påsketuristen fra den gang fortelle videre om sine opplevelser:

Man laerer talemåten deres å kjenne, og med språket åpner muligens døren til svunne dagers kultur seg, og på denne måten kan en fortsette til en plutselig befinner seg inne i en gammel kulturverden.

Setesdalen ble gjerne nevnt som eksempel for slike utposter, og ikke langt fra denne sagnomsuste dalen ligger en idyllisk plett som heter Birtedalen, naermere bestemt i Fyresdal, og i 1950-årene kunne en i denne dalen ennå oppleve glimt av fortidens kultur. Foruten en saeregen dialekt og et storslagent natureldorado, er det mye som forteller om svunne tider i denne dalen.

Det er ganske betegende hva en liten episode på bussturen hjem kan fortelle.

I nedre Birtedalen ble bygdebussen utsatt for en av disse hyppige trafikkvanskelighetene i påsketiden og det ble en stopp som resulterte i en halv times forsinkelse.

Mens vi satt der i bensinlukt og strålende påskesol, må det plutselig ha gått opp for sjåføren at tiden falt oss lang.

Rent tilfeldig nikker han mot en gravstøttelignende stein mot en voll ved siden av veien og mumler noe om at det er en gapestokk fra den katolske storhetstid, og at det en gang har ligget en kirke på plassen.

Man kan gå ut fra at det er kommet folk helt fra Tovdal til denne kirken.

I den katolske tiden var det store avstander mellom hver kirke.

I det skarpe sollyset og med majestetiske fjell rundt om åpner det seg på dette stedet en liten kulturhistorie for oss, idet vi sitter der i bussen og venter på en lastebil som har satt seg fast i snøen.

Slike ting kan en støte på rundt om i dalen, kirkesteder, offerplasser og lignende.

Mon tro hva en kunne finne dersom man begynte å grave litt på disse stedene?

Likeledes lurer vi på hva mer sjåføren kunne ha fortalt på uventede stoppesteder . . .

Birte - av «bjart».

På steder som Birtedalen er det selvsagt rikelig med sagn, men vi må spørre hvis man skal ha et håp om å få høre dem.

Vi var interessert i opprinnelsen til navnet på dalen, og vi spurte om dette. Han var av den mening at navnet Birte er avledet av det gammelnorske ordet bjart, som betyr oversyn eller utsyn. Det var en av dalens «vitenskapsmenn» som var kommet fram til dette, men det verserte flere meninger om den saken.

Romantikk.

Vår nysgjerrighet fikk oss til å stille spørsmålet til en kvinne, kanskje med et svakt håp om å få høre en mer romantisk versjon.

Og ganske riktig fikk vi våre forventninger innfridd. Resultatet ble en koselig historie som hadde sin opprinnelse i det 14. århundre.

Det er sagt at den uhyggelige svartedauen også fant sin vei til Birtedalen.

Her utryddet den alt menneskelig unntatt en ung og vakker pike som bar navnet Birte. Hun vokste opp og det er sagt at hun var like underlig og vakker som naturen rundt henne, og etter henne ble dalen hetende Birtedalen.

Tilbake til 1950-årene.

En skulle tro at det ble disharmoni når teknikken trente inn på steder som dette, men neimen om en kunne si at radioapparater og vaskemaskiner forårsaket uro i de litt over tjue hjem i Birtedalen. Det