Utslitt mor gir opp kamp for avlastning
Gro Miller har fått nok.
Etter flere møter der kommunen har stått hardt på sitt – at Helene ikke lenger får vaere på Fagerheim i Arendal, der hun har vaert siden hun var tre år gammel – ser familien ingen annen utvei enn å sende henne til Røedtun. Et sted de frykter vil føre til mistrivsel, helseplager og økt selvskading.
– Situasjonen er helt fortvilet. men vi er så slitne at vi føler at vi ikke har noe valg. Vi trenger avlastning. Jeg gråter blod, sier Gro Miller til Agderposten.
Det var like før jul i fjor at familien fikk beskjed om at Helene og fetteren Marcus skulle flyttes fra Fagerheim til Røedtun. Dette til tross for at Røedtun er så nedslitt at politikerne har sagt at bygget må rives. Familiene klagde på avgjørelsen, men har ikke fått medhold, verken hos kommunen eller hos Fylkesmannen.
Bakgrunnen for flyttingen, ifølge kommunen, er at de ønsker å samle de yngste brukerne på Fagerheim, mens ungdommene og de mer utagerende brukerne skulle vaere på Røedtun.
Etter vedtaket om tvangsflytting har Helene vaert holdt hjemme. Sist hun var på avlastning var like før jul i fjor.
– Jeg har prøvd å overbevise både Tjenestekontoret og ordføreren, men det er ingen som lytter. Jeg kan virkelig ikke forstå at dette er tilfredsstillende brukermedvirkning, sier Gro Miller til Agderposten.
Helene, som har både Downs, epilepsi, luftveisplager og er autist, er var for forandringer. Hun slikker og «smaker» på alt. Og hun våkner mye om nettene. Når hun mistrives øker selvskadingen og hun biter seg mye mer. I tillegg mister hun håret. Gro Miller forteller at kommunen ville kjøpe plass til Helene ved en avlastningsinstitusjon i Froland. Kommunen har også, ifølge Miller, tilbud seg å sette av to rom på Røedtun og pusse dem opp.
– Jeg kan ikke skjønne hvorfor de vil pusse opp to rom på Røedtun som skal rives, når de ikke er villige til å sette i stand ett rom på Fagerheim. Det er mer enn nok plass der. Å kjøpe tilbud i en annen kommune kan da knapt vaere fornuftig økonomi, spør Miller, som mener det har gått prestisje i saken fra kommunens side.
– Jeg spurte hva de ville gjøre dersom Helene ikke trivdes på Røedtun og selvskadingen økte. Da svarte de at «da må vi finne en annen løsning». Så hvis Helene ikke trives på Røedtun, blir det nok en flytting. Det skal ikke mye kunnskap om autisme til for å skjønne at det er lite heldig, understreker mor.
Også Helenes fetter, Marcus Larsen, ble flyttet til Røedtun i januar i år. Ifølge mor, Grethe Larsen, går det «greit».
– Marcus har språk og kan si ifra. Det kan ikke Helene. Men han blir sittende mye isolert på rommet og savner Fagerheim. Han spør stadig etter Fagerheim og savner både stedet og de ansatte, sier Grethe Larsen, som berømmer personalet på Røedtun.
– Hadde det ikke vaert for dem, hadde ikke dette gått i det hele tatt, sier Larsen.