Slik skal det gjøres!
Arendal Musikkteater trår denne gangen til med en av de aller flotteste og verdsatte musikalene – «Spillemann på taket» – som er en skildring av strenge jødiske tradisjoner som skjedde godt over 100 år tilbake i tid. Det handler om mennesker i den lille j
Vi blir kjent med Melkemannen Reb Tevye
med konen Golde og fem døtre; Theitel, Hodel, Chava, Shprintze og Bielke. Men ikke bare dem. Hele landsbyen presenterer seg på rad og rekke, med sine sorger og gleder i fest og hverdag. Og aldri langt unna: Enorm fattigdom og overhengende fare for å bli utsatt for angrep av tsarens ordensmakt og soldater.
Guds folk
«Spelemann på taket» er på mange måter en bønn og et løfte. En bønn om å få Guds hjelp til å eksistere og overleve. Og et løfte om å følge hver minste lille bibelske formaning dersom Gud hører og svarer. Man ikler seg bokstavelig talt en påminnelse om inderlighet i Gudsforholdet med sitt bønneforkle, og overfokuserer religiøse rutiner til det karikerte. Slik vi kan velge å beskrive forholdene den gang i dag.
Samtidig er det som Musikkteaterets fyldige program så riktig påpeker: Mange mennesker i verden i dag som opplever flukt og uro, og som prøver å overleve, og finne hyggelige små ting i et usikkert liv å glede seg over. Derfor er denne genistreken av en oppsetting skrevet av Stein, Harnick og Bock like aktuell i dag.
Vil ha mer
Forestillingen som varer i naermere tre timer inkludert pause, er i Musikkteaterets form blitt en vellykket og veldig tankevekkende opplevelse. Der også humor har sin plass. Vekslingen mellom det dagligdagse, livstruende og livsbejaende går hånd i hånd, og et forventningsfullt og lydhørt publikum ser og hører gjennomarbeidede opptrinn av svaert engasjerte og fokuserte skuespillere og ikke minst musikere fra start til mål. Undertegnede tror faktisk ikke noen hadde protestert om forestillingen hadde vart en time til. Eller sagt på en annen måte: Skal man i år se en forestilling to ganger så kjør på!
Hovedrollene som Tevye og hans kone Golde spilles klokkerent og vakkert av Fredrik Schulze-Krogh og Tamara Kaarup. Hvilken teft og karakter de to fremviser. Når man som Schulze-Krogh skal baere en så stor del av scenefighten selv, med et utsolgt kulturhus som bivånere, skal man helst vaere meget godt forberedt. Man skal utøve hardcore skuespillerkunst på strak arm og leke seg gjennom utfordringene. Det krever samtidige vanskelige kunstarter som å bevege seg iført gester hurtig og naturlig, synge/tale kraftfullt, lavt, og/ eller inderlig, men også nyansere tilpassede følelser og ikke minst samspill med et regnbueomfattende ensemble. Denne gang er aldersspredning på skuespillerne type bortimot livslangt.
Ingen grenser
Og alt tyder på at Arendal Musikkteater ikke kjenner sine begrensninger. Etter denne forestillingen med Schulze-Krogh og Kaarup i front gjør heller ikke publikum det. For man vet etter mange krevende oppsettinger de siste årene til de grader hva man holder på med der i gården til Musikkteateret. Angst for å strekke forventninger eksisterer ikke.
Det begynner litt kantete, med litt (for)