Slik skal det gjøres
enkle bevegelser/koreografi som kanskje kunne vaert bygget litt mer ut. Saerlig i signaturlåten «Om eg var en rik mann» som Schulze-Krogh fremfører. Den kommer svaert tidlig i programmet. Og er den solide nøkkelvarsler om nivået på det som kommer.
Handlingen åpner så opp døtrenes økende livs- og kjaerlighetslyst på kryss og tvers av tradisjoner og religiøse sedvaner. Anne Marie Wisløff og Stephan A. Hergel, Anne Nesland Gundersen og Esben Holm Eskelund og Nora Nyhagen Opsahl og Karl Olav Ramlet forsyner seg med publikums oppmerksomhet med letthet og nydelig gjennomføring. Denne anmelder ble ekstra glad i Anne Nesland Gundersen. Hun satser presist når hun skal, utstråler karisma og vekter opp energi i dertil nøyaktige mengder.
Stephan Hergel og Esben Holm Eskelund er på sin side sikre kort å ha på hånda når man trenger å gestalte ydmykhet og innpassevne hos den eldre generasjonens nedadgående og sviktende herredømme. Deres tolkninger bygger på synlig og hørbart talent, register og erfaring.
Det fungerer
Også landsbyens egenartede kloke krok Yente, godt ivaretatt av Irene Holmstrøm trer frem på scenegulvet med klar autoritet. Hennes skuespill ned til de minste detaljer er morsomt å følge. Hvilken elegant tyv!
Det gjenstår å beskrive de to elefantene i rommet. Den ene er det scenografiske. Den andre er musikken. Materialet er uansett for sin del himmelsk, uavhengig av hva man måtte mene om betegnelsen Gud. Med de mest fantasifulle scenefremstillinger man bokstavelig talt kan marerittdrømme om. Tett fulgt og backet opp med russisk-jødisk balalaika-gudstjenestemessende toner (ja, sånn var det – hvordan skal det ellers beskrives ?).
For undertegnede fungerte Musikkteaterets virkemidler for å synliggjøre landsbystemningen godt. Man så seg, med få unntak, på mange måter aldri mett på sceneoppsettet inkludert frodige kostymer slik det fremsto. Fint gjort.
Og hva med det nedsenkede orkesteret? Spilte de seg opp til nødvendige høyder? Om de gjorde! Under ledelse av ringreven Leif Rino Muller tok de fra første øyeblikk av tak i sine oppgaver som det var livet det gjaldt. Og det var jo akkurat det det var. Musikalsk ryggrad kalles innsatsen. Man kan ikke se (høre) for seg et slikt stykke uten et hardt arbeidende orkester. Og når arrangementene svingte fra Maia Aslaksens nakne fiolintoner og Magne Haugens lekne trekkspilltrioler til fullt trøkk fra hele musikkbunten med kontroll og presisjon, var det overmåte godt å vaere publikummer. Og for den saks skyld anmelder.
Det er med så store oppsetninger et hav av detaljer å ivareta for ensemblet, musikere og støtteapparat. Og forestillingen vil helt sikkert utvikle seg enda noen små skritt gjennom helgen. Når man på slutten av premiereforestillingen får presentert absolutt alle som bidrar denne gangen er stor takknemlighet og stor applaus samt lykke til med de resterende forestillingene vår tilbakemelding.
Respekt!