En litteraer sensasjon
Har dere hørt om Ole Conrad Hansen? Sjømannen, vagabonden og gartneren fra Arendal som laget litt av en litteraer sensasjon. Han skrev om sine selvopplevde hendelser, og ved Axel Sandemoses hjelp ble Ole Conrad Hansens selvbiografi et mesterstykke som ble
I september 1935 ankom det til Tiden Norsk Forlag et manuskript til en bok som het «Selvopplevelse». Forfatter var en arendalsmann, Ole Conrad Hansen, og manuskriptet fikk en nesten eventyrlig skjebne hvor det senere har vist seg at dikteren Axel Sandemose hadde en ikke så liten finger med i spillet.
Forlaget sendte manuskriptet til Sandemose som fant at «det var noe ved det», selv om det var noe ubehjelpelig formet.
Sandemose skrev det om, boken kom ut med Ole Conrad Hansen som forfatter og med forord av Sandemose.
Den fikk en meget god mottagelse av kritikerne og ble senere utgitt både på dansk og tysk.
Arendalsmann.
Ole Conrad Hansen var født i 1871. Han hyrte seg som dekksgutt på arendalsskuta «Vega», hvo han var med på et forlis i Biscaya. Det ble flere skuter på ham. og han seilte litt som matros og litt som pumpemann. Han opplevde å bli shanghaiet fra en sjømannskneipe og tanken på å rømme var ofte i tankene hans. Som 18-åring greide han det, og det ble på New Zealand han kom i land.Her livnaeret han seg som saueklipper og gullgraver og levde blant de innfødte som hvit maori.
Senere kom han til Amerika hvor han bodde i Boston i over 20 år, men under den første verdenskrig reiste han tilbake til Arendal.
Underveis ble skipet han reiste med torpedert og han kom selv til skade under det dramatiske forliset.
Vel hjemme i Arendal igjen startet han et gartneri, men krisen i slutten av tyveårene gjorde at han måtte gi det opp.
Så var tiden inne for at Ole Conrad
Hansen begynte på en bok om sine opplevelser. Manuskriptet ble sendt til forlaget som igjen sendte det til Sandemose, og Sandemose fant det både egenartet og interessant. Han gikk i gang med å bearbeide opptegnelsene i full forståelse med forfatteren som erklaerte at «dikter Sandemose må stryke det som ikke passer og om han har noe å legge til, så bare smør på.»
Og resultatet ble altså boken som kom ut i 1935 under tittelen «Reisen til New Zealand». Fra selveste Hamsun. Og den litteraere verden undret seg da boken kom. Johan Borgen i Dagbladet var blant mange som omtalte den med begeistring, og selveste Knut Hamsun skrev følgende brev til Ole Conrad Hansen:
«Jeg har bare godt å si om Deres bok. Den er noget av det merkeligste jeg har lest i mit Liv. De sitter ikke og lager Litteratur, De kan ikke skrive og prøver ikke paa det. Men det er netop en Nytelse mere, et Raffinement for os som laeser. Mens saa mange av os Skrivere skraper Bunden i os til hver Jul aa er De den rike Fortaeller som øser og øser oplevde Haendelser utover Laeseren paa den jevneste og barnligste maate, naesten som umedvitende. Jeg kjender ikke nogen Fortaelling som likner Deres - bare i Maaten minder den litt om den russiske Bondekones Selvbiografi som er utgit av Tolstoi. Jeg er viss paa at mange Mennesker vil unde sit selv den Glaede at tilegne sig Deres Bok, jeg skulde ta svaert feil ellers.»
I 1936 kom det en tysk utgave med flotte illustrasjoner av Olaf Gulbrandsson og i 1950 en dansk utgave.
Takke vaere den suksessen boken fikk,
kunne Ole Conrad Hansen bygge opp sin økonomi igjen og han bygget seg nytt hus og fikk seg også en hytte på Tromøy. Gartner. Det er muligens flere i Arendal som har hørt om Ole Conrad Hansen. Han drev gartneriet sitt i Blødekjaer, vis a vis oppkjørselen til sjukehuset.
Det opplevelsesrike livet ute hadde merket ham og gjort ham annerledes.
Som han selv skriver i boken «her i Arendal begynte jeg akkurat der jeg hadde sluttet treogtyve år tidligere på New Zealand. Det har aldri noen forstått, og det var meget vondt for meg. Jeg hadde bare lyst til et stykke land og ville bygge mig en hytte. Jeg ville lage mig et New Zealand i Arendal.»
Ole Conrad Hansen døde i 1947. Da hadde han på sine gamle dager opplevd også et litteraert eventyr som ga ham både varme og - som han følte deg selv - oppreisning.
Men tilbake til innholdet i denne forunderlige boken. Ole Conrad legger ut om sitt liv som «swagger», og vi la ham fortelle selv:
«Min start som swagger fikk jeg sammen med en franskmann som hadde vaert offiser i hjemlandet, men var rømt fra noe han ikke ville snakke om. De var to sammen da jeg kom til, den andre var tysker og musikant. Jeg skaffet meg det samme utstyret som de andre og alle andre swaggere hadde, nemlig først og fremst et ullteppe. Midt på dette legger en sine eiendeler og så er det bare å slå remmer omkring. Rundt livet spenner vi en rem hvor alle kokekarene henger fast.
Da New Zealand er et godt og varmt land, kan vi sove i telt hele året, og vi bruker ikke mye klaer. For det meste er
«Dikter Sandemose må gjerne stryke det som ikke passer, og om han har noe å legge til, så bare smør på!»
det pent vaer, så menneskene har et lett humør. Og det hadde vi tre som trampet etter veien.
Tyskeren spilte på fløyte hele dagen og kunne alle de melodiene som vi ba ham om å spille. Franskmannen likte sine hjemlige melodier, og jeg syntes det var fint når tyskeren spilte «Ja vi elsker». Det var den siste melodien han spilte for oss da vi skiltes fra ham ved en maoripae (landsby). For der ble han forelsket i ei maorijente som sprang rundt naken. Franskmannen sa det var dumt av tyskeren å dra fra oss, for når i kom lenger opp i landet var der hundrevis av nakne maorijenter.»
På loffen.
Ole Conrad swagger videre og blir utsatt for røvere. Her ble han bundet til et tre og forlatt. Der står han og tenker på døden, innil en saueklipper kommer og befrir ham. Saueklipperen tar han med til en maoripae, «og der er det noe å se på, for de maoriene er ville!»
«Da vi kom til pae’en var det hyling og dans. Saueklipperen fikk et saueskinn og la seg i ei hytte og drakk. Jeg ble omringet av maorier som danset, sang og spilte på rare instrumenter. Her hadde maoriene slett ikke klaer på seg, og da de var vennlige mot meg ville jeg ikke oppføre meg som en snobb og gå med klaer på.
Jeg rullet dem sammen til en bylt, og da ville de straks laere meg en rar dans. Jeg fikk en god partner, datter til høvdingen som var kommet i gifteferdig alder, 12 år.
Det er ikke for å vaee fin at jeg skal snakke om høvdingens datter, men du kan skjønne at det alltid er prinsessen som tar det mest spennende, og det var nå meg!
I fire år. Ole Conrad ble i fire år hos dette folket og blir selv en maori. Men alt har en ende, og det bryter ut opprør blant stammefolket. Soldater kom og holdt de frykteligste utrenskninger etter først å ha ført bort de hvite. Alt muntert og godt var over, og det var ikke mer glade danser i skogene.
Dette var historien om Arendals ukjente forfatter. Boken gjorde ham berømt, og han tjente penger på denne. Han kunne realisere en drøm, nemlig å bygge hytte på Tromøy. Han bygget også en villa, til og med hadde villaen to verandaer! Han kom godt ut av det økonomisk, og kunne med stolthet rette nakken og heve blikket i sin fødeby.
Mer om Ole Conrad Hansen, finner man i en innholdsrik artikkel, skrevet av Astrid Høvik, i Arendal Historielags årsskrift fra 1996. Boken ble også gjenutgitt på norsk i år 2000.