Når Luula skal på sykehjem, er døren stengt
Luula (61) er en av flere eldre papirløse kvinner i fylket som nektes sykehjemsplass når hun blir gammel. Nå mobiliserer Ap for å gi henne og de andre en verdig alderdom.
Sammen med 11 andre eldre kvinner, bor hun i Sana asylmottak i Lillesand. Samtlige er såkalt ureturnerbare, det vil si de får ikke oppholdstillatelse i Norge, men det er umulig å sende dem tilbake til sitt hjemland av ulike årsaker. Eritrea for eksempel, nekter å ta tilbake borgere som har fått avvist asylsøknad i andre land.
Ureturnerbare flyktninger har ingen rettigheter i Norge. De kan ikke jobbe, ikke gå på skole eller få plass på sykehjem dersom de får behov for det.
– Det plager meg. Jeg tenker mye på hvordan det skal gå når jeg blir gammel og ikke klarer å ta vare på meg selv, innrømmer hun.
Eksistensminimum
Luula legger ikke skjul på at hun synes tilvaerelsen er tung.
Som rettighetsløs flyktning får hun 1.861 kroner i måneden i tillegg til et sted å bo. De 1.861 skal dekke mat, bussreiser og alle utgifter utenom husleie.
– Jeg måtte reise fra min mann som satt i fengsel og mine tre barn. Siden har jeg ikke sett de. Jeg lengter hver eneste dag, forteller Luula, som bor sammen med en annen eritreisk kvinne i en leilighet like utenfor Lillesand sentrum.
Den ene sønnen forsøkte å flykte til Europa for fem år siden, men druknet på ferden over Middelhavet. Luula kan bare vise frem bilder av datteren Ruta på 22 år og Somon på 26.
– Jeg snakker med de på telefonen. Det gjør så fryktelig vondt å vite at jeg kanskje ikke får se de igjen, sier hun og holder hånden for øynene.
Luula innrømmer at livet er tungt og leit.
– Jeg blir stresset av alle de tunge tankene. Det var ille i Eritrea, men dette her, det er like ille, sier hun via tolk.
Norskkurs
– Jeg har endelig fått lov til å gå på norskkurs her i Lillesand, forteller hun på lite begripelig norsk.
Luula serverer tradisjonell eritreisk mat, Injera som er en slags pannekake med shiro wått, en saus laget av løk, hvitløk og tomat. Hun serverer te og ber sin bordbønn både før og etter maten.
– Jeg finner trøst i bibelen, sier hun og viser en bunke med bøker på eritreisk. På veggene henger det bilder av Jesus.
– Jeg går i den eritreiske koptiske kirken i Kristiansand, forteller hun. Alle eritreere hun kjenner er kristne. I hjemlandet er halvparten kristne og halvparten muslimer.
Hjemme i Asmara, hovedstaden i Eritrea, bor hennes 95 år gamle mor hos sin sønn, Luulas bror.
– Jeg har tre søstre og en bror i Eritrea. Mamma er senil og både hører og ser dårlig. Jeg kan ikke lenger snakke med henne i telefonen. Det er så vondt, sier Luula og skjuler en tåre.
Hun har bodd mange steder etter at hun kom til Norge for 11 år siden.
Det første året bodde hun på et asylmottak i Nord-Norge. Deret- ter bodde hun i Arendal i fire år.
– Mottaket ble lagt ned og jeg ble flyttet til Kristiansand. Der bodde jeg i to år, før mottaket der også ble nedlagt. I august i fjor kom jeg til Lillesand, forteller Luula.
Her deler hun leilighet med en annen eritreisk kvinne.
Deler soverom
– Det går greit å dele kjøkken og stue. Men det er vanskelig å sove på samme rom. Vi har begge våre problemer, og ville ha sovet bedre alene, mener Luula.
I Lillesand har frivillige i Frikirken et tilbud om å få laere
norsk. Derfor får Luula to timer norskundervisning i uken, for første gang på de 11 årene i Norge.
Astrid Råbu møtte Luula da hun bodde i Arendal. Råbu jobbet den gang ved vokseopplaeringen og engasjerte seg sterkt for å skaffe ureturnerbare flyktninger rettigheter.
– Jeg trodde Luula var analfabet. Men hun kan lese og skrive tigrinja med sitt eget skrifttegn. Når du da ikke får tilbud om å få laere vårt alfabet, blir det vanskelig, forklarer Råbu.