- Krigsseilerhistoriener ikke bare norsk
I disse dager er det 75 år siden et av de store vendepunktene under andre verdenskrig. Slaget om Atlanterhavet ble i realiteten avgjort i mai 1943. De tyske ubåtene ble trukket ut av Nord-Atlanteren, og de alliertes forsyningslinjer over til Storbritannia
75-årsjubileet er en god anledning til å minnes og laere om innsatsen til enkeltmenneskene som deltok – både de norske og de utenlandske krigsseilerne.
Målet for de tyske angrepene i Atlanterhavet var først og fremst å ramme allierte handelsskip. Det gjorde sjøfolkene til hovedofrene i dette langvarige slaget, som ikke tok helt slutt før i mai 1945. Rundt 3500 allierte skip ble senket og rundt 70.000 sjøfolk omkom fra både sivile skip og marinefartøyer.
I slaget om Atlanterhavet var det flere perioder hvor de allierte tapene var så store at det truet Storbritannias evne til å føre krig. Etter krigen skrev Churchill at trusselen fra de tyske ubåtene var det eneste som virkelig gjorde han redd mens krigen pågikk.
Multinasjonal konvoi under angrep
Vinteren 1943 var en av de kritiske periodene hvor det gikk saerlig hardt ut over de alliertes forsyningslinjer. Sannsynligvis var det derfor mange bekymrede sjøfolk om bord de nesten 70 skipene i konvoi SC-121 som dro ut fra New York 23. februar 1943 i retning Storbritannia og konvoihavnen Liverpool. SC-121 betydde at det var en østgående «Slow Convoy». Det var nr. 121 i rekken av denne type saktegående konvoier som seilte med en fart på ca. 7 knop. De hurtigste konvoiene seilte nesten dobbelt så raskt, mens de aller hurtigste handelsskipene kunne seile helt alene, siden høy hastighet gjorde skipene mye vanskeligere å torpedere. En konvoi som seilte sakte, var derimot ekstra sårbar for fiendtlige angrep.
Skipsfarten, og saerlig konvoiene, var kanskje den mest multinasjonale delen av det allierte samarbeidet under krigen. I konvoi SC-121 var det skip fra åtte nasjoner: USA, Storbritannia, Nederland, Sverige, Polen, Hellas, Jugoslavia og Norge. Hele 45 av skipene var britiske, mens åtte var norske. På de enkelte skip var det også normalt med sjøfolk av mange ulike nasjonaliteter. De allierte kalte seg United Nations, og kanskje var det sjøfolkene som aller mest symboliserte dette. På norske skip var ca. 10 prosent av mannskapene utenlandske i 1940, med kinesere som den største gruppen. Men da krigen sluttet, hadde andelen utenlandske økt til en av fire. Da var det britene som utgjorde den klart største nasjonaliteten blant utlendingene i den norske handelsflåten.
Den store saktegående konvoien SC-121 ble beskyttet av to destroyere og syv mindre militaere fartøy. Men ute i Atlanterhavet ventet hele 27 tyske ubåter. Det endte fatalt. Trolig ble så mange som 12 av handelsskipene i konvoien senket og anslagsvis 270 av sjøfolkene ble drept.
Vitnesbyrd om katastrofen
Et av skipene som ble rammet var det norske skipet M/S Bonneville. Med «commodore» – lederen av konvoi SC-121 – om bord, lå skipet først i konvoien. Ubåtenes angrep mot SC-121 hadde vart i seks døgn før Bonneville ble truffet av en torpedo 9. mars 1943. På Krigsseilerregisteret.no kan man lese i sjøforklaringen og i dekksdagboken om hvordan de overlevende opplevde det dramatiske forliset som fulgte og kampen deres for å overleve. Av et mannskap på 43 overlevde kun 7. Blant de omkomne var 2. styrmann om bord, 29 år gamle Odd Mads Werring Werner fra Songe i Arendal. Det er motstridende rapporter om hva som skjedde med Werner. En av de overlevende trodde at han hadde hørt Werner sin stemme mens han selv kjempet for livet i en livbåt full av iskaldt vann. I rapporten etter forliset står det:
«Vi hørte og så noen av mannskapet drive isjøen og vi forsøkte å ro over til dem, men det lyktes oss ikke. Jeg syntes jeg hørte 2. styrmann’s stemme rope et stykke borte. Der var en pøs i båten og vi øset alt hvad vi kunne, men brottene fylte den stadig.»
Sjømannen som rapporterte dette i 1943 het Aksel Remøe. Han døde 97 år gammel i 2016. Et år tidligere skrev han dette om opplevelsen i livbåten:
«I livbåten var vi fire stykker, og den var full av vann. Vi forsøkte ro bort til de som lå i vannet, men brottene slo årene ut av armene våre. Skip etter skip fulgt etter hverandre og meide ned menneskene i vannet. Så stoppet ropene etter hjelp, og de røde lysene forsvant. Det at livbåten vår var full av vann ble til vår fordel. Det gjorde at den ikke drev fort nok til å bli knust av skipene som passerte. Skipene passerte oss i livbåten så naert at vi kunne se ansiktene deres og vinke til dem, det var bare noen få meter mellom oss. Så var skipene passert, og vi fire i livbåten var alene. De tre andre frøs ihjel i løpet av et par timer, og så, var jeg alene.»
Som så mange andre krigsseilere, forsøkte Aksel Remøe å glemme de vonde opplevelsene etter krigen. Han skrev selv at:
«Jeg har stengt ute de sterke følelsene etter torpederingen. Å stenge ute følelser har jeg har lyktes så bra med det at jeg ikke husker navn på en eneste av besetningen. Samtidig er det noen opplevelser som jeg ikke kan glemme og som jeg heller ikke nevner i intervjuer.»
Viktig dokumentasjon
Blant mannskapet på Bonneville var det til sammen 36 som omkom. Det var 25 nordmenn, 10 briter og en cubansk byssegutt. Aksel Remøe valgte å dele sine vonde opplevelser i boken «De var også krigsseilere» – et verk som dokumenterte og minnet de 953 utenlandske sjøfolkene som omkom på norske skip, men som ble glemt etter krigen. Deres navn ble 8. mai 2017 ført opp på minneplater ved siden av sine omkomne norske kolleger i Minnehallen i Stavern. Dette skjedde etter initiativ og økonomisk bidrag fra Jon Michelet.
De fortjener alle å minnes, både nordmenn og utlendinger – på norske og på utenlandske skip. Kunnskap står her helt sentralt. Skal man kunne minnes noen, så er det helt avgjørende å kunne svare på spørsmål som: Hvem skal man minnes?