Det beste av det beste
Husker du begrepet «beste»? spør Reidun Sollie Hjemdal i denne artikkelen. Det vrimlet av beste-ord. Det fantes bestestue, bestekjole, bestesko, bestekåpe og besteservise osv.
I de fleste hjem fantes ei bestestue.
Det var stua som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Stasstue ble den også kalt. Stua som til hverdags var avlukket og ble fyrt opp til jul og andre høytidelige dager.
For mange år siden var jeg på omvisning på Nørholmen, guidet rundt i første etasje i det herskapelige huset av Arild Hamsun.
Etter å ha sett inn i diverse rom kom vi til rommet med lukka dør.
Arild åpnet døra med følgende ord: «Ja, denne stua ble bare brukt ved høytidelige anledninger, så som begravelser, skilsmisser og lignende.» Altså, stua var husets bestestue.
I mitt barndomshjem hadde vi to stuer. Begge stuene var hverdagsstuer - om sommeren.
Når det ble kaldt om høsten, ble den ene stua avstengt med en diger rullegardin. Ikke fordi stua plutselig ble bestestue, men fordi det gikk an å redusere på bruken av ved. Fikk vi gjester ble rullegardinen dradd opp og stua oppvarmet. Da våren kom var rullegardinen oppe helt til neste høst.
Om ikke møblene var bestemøbler, var det likevel en fryd når rullegardinen var oppe om sommeren!
I bestefars hus var det bestestue. I bestefarhuset var det dagligstue, hagestue med kurvmøbler (nesten ei lita bestestue i mine øyne) og så var det bestestua. Å komme inn i bestefars avstengte stue var spennende. Stua var møblert med stilige plysjmøbler. Stolene hadde utskjaeringer på armlenene og frynser med dusker som hang ned under stolene. Jeg var like betatt av stoler, sofa og bord hver gang jeg kom inn i rommet. Bord og stoler hadde hjul slik at de lett kunne flyttes. Det var hvite gardiner i vinduene. Hvite bomullsgardiner som kanskje var stivet i skummet melk?
Enhver bestestue hadde portierer. De var som oftest av ull og utstyrt med broderier. Portierene hang på ei gardinstang med dreide trekuler i endene. Flotte saker!
På bord og kommoder var det små nipsfigurer til pynt. Sikkert ikke dyre ting, men i mine barneøyne var de skatter.
Hvem husker ikke kurvene der julekorta ble oppbevart fra det ene året til det andre. Gjennom vår, sommer og høst stavet vi oss igjennom diverse julehilsener
Jeg har ei slik kurv fra bestefarhuset. Den er for øvrig laget av de reisende.
I hjørnet i min bestefars bestestue sto en flott etasjeovn med krans på toppen.
Skolelaereren hadde også bestestue. Jeg husker ikke hva som var der av møbler, men jeg husker den rosemalte trekorga med håndtak, full av alle slags kort og fotografier i svart/hvitt.
Jo, ei bestestue var en storveis sak! Bestestua kunne oppleves som et luksusrom. Familien levde trangt sammen, og stua sto på stas, kanskje det til og med sto ei eller to gjestesenger der. Ei seng hvor bestemor eller bestefar kunne ligge når de kom på besøk.
Ei seng oppredd med bestesengetøy, hjemmehekla blonder, biser og engelsk broderi på dynetrekk, pyntelaken og putevar.
Men bestestua var ikke først og fremst soverom. Den var egentlig husets festsal.
BESTESERVISET. Det var i bestestua besteserviset ble tatt i bruk. Det vaere seg middags- eller kaffeservise, alt etter hva som skulle serveres.
I de aller fleste hjem sto det et eller flere besteserviser. Det kunne vaere en bryllupsgave eller en arv etter bestemor eller oldemor. Serviset kunne vaere stemplet Porsgrunn porselen, eller det kunne vaere uten stempel. Koppene var så tynne at de nesten var gjennomsiktige. Men du verden så godt kaka smakte når den ble servert på bestetallerken og kaffen smakte ekstra godt av bestekoppen.
Serviset ble bare brukt når det kom gjester, til fødselsdager, bryllup eller om det var begravelse.
Besteserviset ble tatt vare på. Det gikk i arv i generasjoner. Å ha arvet et slikt servise gjør noe med oss hver gang vi tar det fram. Det sitter minner i hver eneste kopp, vi kjenner smaken av bløtkaka eller kringla som lå på tallerkenen.
Hvor mange serviser står det ikke i skapene våre i dag? Vi kjøper det vi liker og bytter gladelig ut det vi er blitt lei av. Nå heter det: «Vi bruker besteserviset til hverdags, det er ikke noe å spare på!»
Er vi så sikre på at det ikke er noe å spare på? Kanskje ikke på grunn av pengeverdien, men fordi serviset kobler oss til både røtter og historie. Det gamle serviset har sjel og tusen minner om vår fortid, våre foreldre og besteforeldres levde liv. Minner om selskaper hvor bordet var dekket med den fineste, nystrøkne, hjemmebroderte besteduken, arvet fra bestemor eller en avdød tante.
Det kommer slekter etter oss, kan hende de synes at det som ikke har verdi i vårt overflodsamfunn er verd å eie. Nettopp fordi tingene har røtter til tidligere slekter.
«Vi kan ikke samle på allslags skrot!» heter det nå.
Dermed må snart de fleste kinesiske eller japanske kaffeserviser med sine syltynne kopper og dame i bunnene av koppen vaere rensket ut av de fleste skap i landet vårt.
Servisene finnes i alle bruktbutikker og på loppemarkeder. Ingen tenker lenger på den sjømannen som omhyggelig valgte serviset ut og fraktet det med den lange veien hjem til Norge. I dag: «Bort med det».
Er «besteserviset» og «besteduken» skrot eller røtter? Jo eldre vi blir dess mer røtter blir både duken og serviset for noen av oss.
Jeg tenker tilbake på kvelden da gjestene var dradd og vi forsiktig la besteserviset i oppvaskbalja, og minnes alle stundene med oppvask og de mange gode samtalene oss i mellom. Vi kan gjerne kalle dem bestesamtaler.
Vi var lette på hendene, forsiktige så ikke noe skulle gå i knas.
Enda står sykkelturen til Oveland for å besøke bestefars søster står i en egen glans. Vi kalte henne «tante Emma.» Hun var min mors tante. Vi sykla fra Natvig, jeg var seks.
Sammen med oss var tante Tordis og onkel Henry fra Birketveit og søskenbarna Jens og Synnøve.
Det var en fin sommerdag. Vi gledet oss til å besøke «tante» Emma. («Imma» på frolandsk! Med ekstra trykk på I-en)
Vi kom fram og ble møtt av den varmen som bare «tante» Emma representerte.
Sultne var vi også og det lukta utrolig godt i gangen hos grandtanten.
Vi ble geleidet inn i stua – og for et syn som møtte oss.
Der sto spisebordet i hele sin lengde, dekket til fest, med blomster og servietter, og et gammelt (antagelig) arvet middagservise. Besteglassene og det nypussa bestikket skinte. Alt dette står litt svakere i minnet enn det som ble servert: Fersk kjøttsuppe!
Aldri i mitt liv hadde jeg smakt noe så godt!
Min fetter Jens og jeg satt en dag og mintes tilbake. Da kom vi til å snakke om sykkelturen til Oveland og tante Emmas kjøttsuppe. Det var bare en ting å si: «Vi har aldri glemt den!»
Om det var suppa eller den glade stemningen rundt bordet som gjorde inntrykk på oss unger, er jeg usikker på, men vi opplevde oss inkludert med familien på Oveland. Vi opplevde røttene uten å kjenne til ordet.
BESTEKJOLEN. Bestekjolen hang i skapet i påvente av en eller annen begivenhet.
Det kunne vaere gebursdag, en juletrefest eller om vi ventet gjester. Da kom bestekjolen fram.
Skulle det kokes kaffe ble kjolen omhyggelig dekket av et besteforklede. Skulle vi på besøk tok vi på oss bestekjolen. Til og med ved et besøk hos doktor eller tannlege iførte vi oss herligheten.
Jeg var med min mor til byen og der så jeg et underlig skue. På gata kom det gående to damer i noen merkelige klaer. Jeg «glodde» med store øyne: Hva i all verden var dette?
«Du må ikke stirre så», sa moderen. «Det er bare to damer fra Setesdalen som har pynta seg fordi de er byen.» Dette var før Aust Agder-bunaden var blitt populaer og i ferd med å bli allemannseie. Setesdalsbunaden har en langt eldre brukertradisjon enn mange andre av våre bunader.
Det var ikke den eneste gangen jeg så damene fra Setesdalen iført besteklaer.
Jeg tror ikke det var mange damer som tok Fevikruta eller en annen rutebil til «AEndal» uten å pynte seg. Om ikke akkurat i bestekjolen, så i hvert fall i finere klaer klaer enn dem de brukte til hverdags. Bestekjolen ble ikke brukt bare en gang, den kunne vaere bestekjole i flere år. Og den gikk i arv til de som var yngre enn den første eieren. Det var god fall nede slik at den kunne legges opp eller ned, etter behov. Muligens var det et «legg» nederst som kunne sprettes opp og forlenge kjolen dersom det var nødvendig.
Som oftest var kjolen hjemmesydd, enten av mor i huset eller av den lokale sydama. Eller den kunne vaere kommet fra Amerika. Hvem av oss i vår generasjon har ikke gått på fest i en bestekjole som var omsydd og gjerne vendt med vranga ut fordi stoffet var mindre slitt på baksida. Å gå til anskaffelse av ny bestekjole var en investering og et valg å ta. Det kostet å kjøpe stoff, og sydama skulle ha betaling for arbeidet. Og - kunne ikke bestekjolen holde et år til?
Når bestekjole er nevnt, la meg også nevne besteunderkjole.
Det var slik at når de eldre damene på gamlehjemmet skulle til doktoren, ja, da tok de på seg besteunderkjolen! De gjorde dette selv om doktoren bare skulle sjekke ørene deres! De måtte vaere sikre på at alt var i orden, i tilfelle….
BESTESKJORTE OG STIVEBRYST. Det var ikke bare damene som hadde besteklaer. Det hadde mannfolka også. Blådressen var ikke til hverdagsbruk, den ble tatt fram til de samme anledninger som når damene tok fram bestekjolen.
På juletrefesten kom bygdas menn i sin fineste stas, sjeviot eller gabardin må vite, hvit skjorte og slips.
Den hvite skjorta var renvaska og nystrøket. Felles for mange av de pynta herrene var at snippen var snudd!
Det var mange måter å få pengene til å strekke til. Å snu en snipp var en av dem.
Jeg husker min bestefar som var bygningssnekker. Han hadde et hvitt stivebryst og en løs-snipp. Dette tok han utenpå skjorta når han skulle til byen et aerend. Det stive brystet skjulte det som var under og bestefar så presentabel ut.
BESTEKÅPE OG BESTESKO. Hverdagsklaer ble nøye skilt fra besteklaer, det gjaldt også kåpe og sko. Konfirmasjonskåpa kunne forbli bestekåpe i lange tider dersom eieren ikke vokste for mye.
Bestejakka mi var noen år en blå blazer av god ullkvalitet og utrolig varm om sommeren. Det var den som måtte på når jeg skulle pynte meg.
Etter hvert ble jakka så slitt på ermene at den ikke kunne brukes mer. Da var eneste utvei å spretta den opp og «vende» den. Så levde den et liv i mange år etter at den var vendt. Den mørkeblå tråden som ble brukt for å sy de nye knapphullene, var ikke lysekte, og jakka fikk etter hvert lysere blå knapphull.
Av alle merkelige ting så har jeg hatt jakka i mine gjemmer. Underlig å se den igjen, ikke minst i dag når jeg kan gå og kjøpe ei ny jakke når tid det må vaere. Den passer fremdeles.
Det morsomme var å få besøk av et barnebarn som utbrøt da hun fikk se den 60 år gamle jakka : «Å farmor; kan ikke jeg få den jakka, jeg vil ha den til å gå på jobb med.» Selvsagt ble jakka hennes! Røtter for et barnebarn.
DE HØYHAELTE. Høyhaelte sko hørte med i min ungdom. De var bestesko framfor noen. Men ikke alle høyhaelte var like slitesterke. De var i alle fall ikke laget til å gå utfor Bendikskleiv med. Ikke ante jeg at haelen på mine nye høyhaela var laget av tre!
Vi hadde ikke før starta turen utfor den bratte bakken før jeg satte haelen fast mellom to stein, dermed brakk den midt på! Hvordan det kjennes å vandre utfor Bendikskleiv på sko med halvannen hael, kan ikke forklares, det må oppleves!
De fleste høyhaela ble kjøpt hos Frøyså. Etter hvert kjente skotøyhandleren jentene og kom raskt fram med de skoa han visste vi var ute etter. Enkelt og greit! Og vi fikk det beste av det beste.