Hva var det egentlig med 1. mai i Arendal?
Jeg har lyst til å gjengi en samtale jeg hadde med min bror fra Grimstad her forleden:
«Hvordan gikk det egentlig med 1. mai-feiringen i Arendal? Hva var det egentlig med den?», spør han. Jeg svarer: «Feiringen var fin den. Mange hundre gikk i tog, det var fine appeller og gode taler, flere arrangementer». «Men det sto jo ikke noe om det i Agderposten», følger han opp. «Nei, du kjenner Agderposten, svarer jeg, de dekker ikke venstresiden og i saerdeleshet ikke Arbeiderpartiet».
Der og da tenkte jeg at det kanskje var like greit at ikke Agderposten dekket 1. mai. Det ville ikke vaert dagen verdig uansett, med sitt høyrepopulistiske fokus på antall flaggstenger som står tomme, de som ikke gidder å gå i tog, selv om de stemmer Ap, at arbeideren ikke finnes lengre, osv., i stedet for å dekke arrangementene, appellene, talene og deltakerne (innbyggerne som sikkert leser Agderposten, ... fortsatt!).
Det var 13 godt besøkte arrangementer i Aust-Agder, til tross for regnvaer. To av dem i Arendal. Men i stedet for å dekke et arrangement fra regionen de hevder de er avisen for, dekket de et arrangement i Drammen som har lite med arbeiderens dag å gjøre. Engasjementet i vår kommune og i landet for øvrig viser at arbeidernes dag er like aktuell, ikke minst med dagens regjering som legger til rette for et useriøst arbeidsliv, gradvis bygger ned våre velferdsordninger for dem som sitter nederst ved bordet, svekker tilliten mellom folk og derfor også fellesskapet. Enkelte høyrepopulister forsøker å redusere dagen til noe mindre og uvesentlig. Det viser bare hvor små forutsetninger de selv har for å identifisere seg med arbeidernes kamp og betydningen den har hatt for vårt land.
Agderposten er i mine øyne blitt et demokratisk problem i Arendal, et mediehus som systematisk fremelsker en populistisk høyreside, og forsøker å tie i hjel dets motstandere. Vi så det spesielt godt i stortingsvalget, hvor enkelte Stortingskandidater systematisk ble stengt ute fra avisens spalter (fortrinnsvis fra venstresiden), mens enkelte fikk redaksjonelle oppslag med den ene uvesentligheten etter den andre, uten kritiske kommentarer eller spørsmål fra journalistenes side. Skjevhetene i dekningen var så åpenbar at en må lure på hvordan en ambisiøs journalist har det som ansatt i avisa. Man forstår da at en tradisjonell 1. mai feiring står ganske langt nede på redaktørens liste. Jeg synes det er så spesielt i et demokrati som det norske og jeg tenker det er viktig at leserne er ytterst kritiske når de åpner Agderposten, både i forhold til hva som dekkes og hva som utelates, men også hvilken vinkling som benyttes. Den kritiske og balanserte vurderingen kan vi ikke lengre regne med at Agderposten gjør for oss.