De mener Agderposten var krigsprofitør
Lokalhistorikere setter et kritisk søkelys på Agderpostens rolle under krigen. De mener avisens drift under krigen var med å befeste en ledende posisjon i det lokale avismarkedet etter krigen.
Kampen om mediekontroll var viktig for nazistene under okkupasjonen. Mange av de rundt 260 avisene stanset i løpet av krigen, mens 114 aviser her i landet kom ut i alle krigsårene. En av dem var Agderposten.
Etter frigjøringen oppsto det en voldsom nasjonal debatt i pressemiljøene om hvilke rolle disse avisene hadde spilt for okkupasjonsmakten. Men like stor var debatten om den ledende posisjonen mange av avisene som kom ut under krigen hadde fått i forhold de som hadde stanset.
Vokste seg sterk
I en revidert utgave av boken «Aust-Agder under okkupasjonen» fokuserer forfatterne på hvordan Agderposten måtte gå på «gummisåler» for å komme ut under hele krigen.
– Det nazifiserte Pressedirektoratet ville ha bare en avis i Arendal. Det ble til slutt Agderposten, sier Bjørn Davidsen, som har ført dette kapittelet i pennen.
Her skriver han at Agderposten vokste seg økonomisk sterk ved å vaere «grå», men tilsynelatende lojal overfor makthaverne. Bjørn Davidsen mener avisen gikk langt for for å vise denne lojaliteten.
– Agderposten var den eneste avisen i Aust-Agder som ga ut en ekstrautgave om den såkalte «statsakten på Akershus», hvor det ble kjent at Vidkun Quisling hadde fått i oppdrag å danne regjering; en ekstrautgave uten kritiske innvendinger overhodet. Dette kan ha vaert gjort for å hindre det nazifiserte Pressedirektoratet i å pålegge avisen NS-redaktør. Senere ansetter Agderposten en nazist med bred presseerfaring som politisk redaktør, lønnet av Pressedirektoratet, mest sannsynlig for ikke å bli påtvunget en redaktør som kunne få leserne til å flykte fra avisen, slik som skjedde med Vestlandske Tidende, sier Davidsen, som mener at Agderpostens enorme opplagsutvikling under krigen viser hvor viktig driften var for Agderposten sterke posisjon, også etter krigen; ikke minst erobringen av annonsemarkedet.
- Var en krigsprofitør
Mener du at Agderposten var en krigsprofitør?
Ja, det kan det vel ikke vaere noen som helst tvil om.
Hvorfor bruker du ikke denne betegnelsen i boken?
– Det er jo et litt odiøst begrep. Men de tjente jo penger under krigen. Og jeg mener de strakte seg langt for å tjene disse pengene.
Professor Guri Hjeltnes var den første historikeren som grep fatt i det betente avisoppgjøret etter krigen, hvor Agderposten-eier, stortingspolitiker og høyesterettsadvokat Christian Stray ledet an de såkalte ikke-stansede avisenes kamp mot inndragning av penger som var tjent under krigen.
I boken skriver hun hvordan Stray klarte å få redusert inndragningsbeløpet fra det foreslåtte 150.000 kroner til 8000 kroner for sin egen avis Agderposten.
– Hva sier du om betegnelsen krigsprofitør når det gjelder Agderposten?
– Agderposten doblet sitt opplag og tjente jo penger, så avisen må tåle en slik betegnelse og leve med den, sier Hjeltnes, som betegner Christian Stray som meget sentral i avisoppgjøret etter krigen.
– Han var virkelig en dyktig person, både i avisoppgjøret på vegne av alle de ikke-stansede avisene og for Agderposten, sier hun.
Anette H. Storeide, førsteamanuensis i europeisk kulturhistorie ved NTNU, ga for få år siden ut boken «Norske krigsprofitører». Hun liker ikke krigsprofitørbegrepet.
– Avisene, som bedriftslivet ellers, sto i et veldig dilemma. De hadde ansvaret for arbeidsplasser og forsyninger, og avisene hadde ansvaret for å ha en viss kontroll på nyhetsformidlingen. Derfor var det mange som gikk på «gummisåler», sier hun.
Nils Gauslaa, styreleder i Agderposten AS, mener påstandene om hvorvidt Agderposten var krigsprofitør er lettvinte.
- De kan først vurderes ut fra hva ordet egentlig betyr og eventuelt deretter ut fra økonomiske fakta, sier han. Gauslaa utdyper tilsvaret i et eget leserinnlegg i dagens avis. (se side 45).