Hvem eier et kulturminne?

I et innlegg i Agderposten 22. mai hevder Einar Halvorsen at jeg ikke har satt meg inn i Jomfruholmensaken, og heller ikke lest de aktuelle dokumentene.

Han bebreider meg også at jeg i min forrige artikkel «refererer til en behandling tilbake til 2013, en sak som for lengst er avsluttet.»

Hvis Einar Halvorsen hadde lest min artikkel litt bedre, ville han ha sett at den er en kommentar til en uttalelse som han selv kom med i Agderposten 28. april. Her kunne man lese følgende: «Slik Halvorsen ser det, var årsaken til at fylkeskommunen sa nei til riving da Ottersland søkte første gang i 2013, at de ved en feiltakelse fra Arendal kommunes side ikke hadde fått konsulentrapporten som fastslo at huset var for dårlig til å kunne restaureres.»

Jeg reagerte spontant da jeg leste dette. Jeg syntes det var en oppsiktsvekkende påstand Einar Halvorsen kom med her, og at den krevde en naermere redegjørelse. Jeg hadde derfor forventet et svar fra Halvorsen der han kommenterte sin egen uttalelse, og kom med konkrete opplysninger om hvilken konsulentrapport han siktet til, som ifølge ham kunne dokumentere at bolighuset på Jomfruholmen var kondemnabelt allerede i 2013. Men i stedet flytter han fokus. Han bruker det knepet som politikere tyr til når de blir konfrontert med ubehagelige eller avslørende spørsmål: Han snakker heller om noe annet. Og det Einar Halvorsen heller vil «snakke om», er utviklingen i saken de følgende årene, dvs. i perioden 2014–18. Og dermed lurer han seg unna.

Slik jeg ser det, er Halvorsens unnamanøver en indirekte innrømmelse av at han tok feil. Det fantes ikke noen konsulentrapport i 2013 som slo fast at huset var for dårlig til å kunne restaureres.

I mitt forrige innlegg i Agderposten viste jeg til den uttalelsen som kulturminnevernseksjonen i Aust-Agder fylkeskommune kom med i mars 2013 da de sa nei til søknaden om riving. Begrunnelsen deres var at huset på Jomfruholmen har stor kulturhistorisk verdi, at det ligger i kommuneplanens hensynssone «bevaring», og at det ikke var dokumentert i eierens søknad at huset var totalskadd. I den forbindelse ble det vist til vedtatte retningslinjer for sikring og utvikling av bevaringsverdig bebyggelse, der det blant annet står: «Bare ved total ødeleggende brann eller annen totalskade kan riving av bevaringsverdige bygninger tillates.»

O.G. Ottersland Eiendom A/S anket avslaget fra Arendal kommune til Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder. Men Fylkesmannen ga ikke klageren medhold.

I denne situasjonen kunne man sett for seg at eieren på Jomfruholmen hadde akseptert de to avslagene han hadde fått, og at han hadde vist respekt for den begrunnelsen for å nekte riving som var gitt av kulturminnevernseksjonen i Aust-Agder fylkeskommune, og seinere stadfestet av Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder. Man kunne sett for seg at han hadde innsett at det huset han hadde ervervet, ikke var et hvilket som helst hus, men et kulturminne, og derfor ikke bare et privat anliggende. Ideelt sett kunne man også tenkt seg at Ole G. Ottersland i erkjennelse av husets kulturhistoriske verdi hadde valgt å bruke sine midler til å sette i stand dette staselige bygget, slik at det fortsatt kunne pryde innseilingen til Arendal.

Men i stedet har vi sett en eier som har gått i motsatt retning. Han har vanskjøttet huset med det mål for øye å tvinge frem et forfall og deretter en rivningstillatelse. I denne prosessen ser det ikke ut til at hans prosjektkoordinator Einar Halvorsen har bidradd med noen motforestillinger. Man får snarere inntrykk av at det bevaringsverdige huset på Jomfruholmen står i veien for de utbyggingsplanene han er satt til å realisere.