Jeg tenkte: Nå smeller det, nå dør jeg
Ragnhild Midtbø (38) så undersiden av motorbåten som suste mot henne. Hun så at båtføreren ikke så henne. Så smalt den inn i kajakken hennes.
Trebarnsmoren Ragnhild Midtbø ble overkjørt på flatt vann av en stor motorbåt mens hun padlet i kajakken sin. Les hennes dramatiske historie, fortalt fra sykesengen.
Ragnhild Midtbø har opplevd alle padleres mareritt: Å bli overkjørt av en motorbåt.
Hun hadde hatt en padletur i solskinnet fredag, og var på vei inn til båthavna i Holvika i Grimstad i halv to-tiden på ettermiddagen. Ved Halvorsholmen, like utenfor Holvika, skjer ulykken.
Kryssende kurs
På kryssende kurs kommer en større motorbåt. Hun ser den langt unna, og den har kurs mot henne. Men den skifter retning, og Ragnhild antar at føreren har sett henne.
– Men den skiftet retning igjen og kom plutselig rett mot meg. Båten var i plan, jeg så undersiden av den, og jeg så at båtføreren ikke kunne se meg. Jeg ropte og veivet med åra, men den bare fortsatte. Jeg tenkte: Nå smeller det. Nå dør jeg, sier hun.
Vi møter henne på sykehuset i Arendal søndag ettermiddag, to dager etter ulykken. Hun er blek og medtatt, sengeliggende med bandasjer på begge føttene.
Mistet stortåa
Den på høyrefoten skjuler fire taer. Den femte er borte. En bit av stortåa havnet i sjøen under kollisjonen. Resten ble amputert på sykehuset.
Leggbeinet brakk på det andre beinet. Et åpent brudd, forteller Ragnhilds mann, Jon Terje Midtbø.
Sener og muskler ble revet av. Hun har hatt en komplisert operasjon, og legen har antydet to måneders sykemelding fra jobben som laerer på Drottningborg videregående skole. Hun vet ikke når hun kan gå igjen, eller når hun kan komme hjem til de tre barna sine.
Ragnhild er ikke sikker på om motorbåten kjørte over kajakken eller dyttet den til side. Hun ble i alle fall veltet, havnet under vann, men satt til alt hell ikke fast i kajakken.
– Det var varmt, så jeg hadde verken spruttrekk eller sko på, sier hun.
Så det var alvorlig
Men hun hadde redningsvest, og fløt opp med en gang.
– Heldigvis! Jeg vet ikke hva som ville skjedd uten, sier hun stille.
Hun tok et godt tak i kajakken og holdt seg fast. Beina fløt opp, og hun så dype kutt og blod.
– Jeg så at jeg hadde alvorlige skader. Det var kaldt i vannet, og jeg kjente ikke så mye. Det ble ikke fryktelig vondt før jeg kom fram til sykehuset, forteller hun.
Båtføreren som hadde kjørt på henne, stoppet med en gang.
– Jeg ropte at han måtte ringe ambulanse, sier Ragnhild.
Ulykken ble sett av en seiler inne ved land, og han kom raskt ut til dem. Seileren og påkjøreren hjalp henne opp i båten som hadde senket henne, og seileren tok kajakken hennes med inn til land.
Rart han ikke så dem
– Hva sa han som kjørte på deg?
– Jeg vet ikke. Ikke så mye. Jeg tror han var i sjokk, sier Ragnhild.
Både hun og mannen undrer seg over at han ikke så henne.
På flatt vann, i en knall oransje kajakk. De tror ikke motlys heller kan forklare det.
– Når han ikke så den oransje kajakken, ville han ikke sett en sort gummibåt full av unger heller, sier Jon Terje alvorlig.
Forferdelig for alle
De er forsiktige med å klandre båtføreren. De antar at han har det vondt, han også.
– Ingen gjør sånt med vilje. Det var en forferdelig opplevelse for alle, sier Jon Terje. Ragnhild nikker.
Men de håper at alle med motorbåt laerer av denne hendelsen. Hvor viktig det er å vaere oppmerksom og hvert eneste sekund ha full kontroll foran og rundt båten.
Ragnhild kan ikke se at hun selv kunne ha gjort annerledes for å unngå ulykken. Det er en del av marerittet: å havne i en situasjon der man er helt uten kontroll over det som kommer til å skje.
Flaks eller uflaks?
Ekteparet vet ikke om de skal si at hun hadde flaks, som ble truffet i beina og ikke i hodet, eller om hun hadde uflaks som i det hele tatt ble påkjørt.
– Vi tenker vel egentlig begge deler, sier Jon Terje.
For Ragnhild gikk det på ett vis godt. Da båten kom inn til Holvika sto ambulansen der allerede. Hun fikk førsteklasses behandling hele veien derfra, og både hun og Jon Terje er imponert over hjelpen hun har fått fra helsevesenet så langt.
Nå bare håper de at skadene heles og at livet kan bli normalt igjen.
– Du skal vel ut og padle igjen? spør Jon Terje.
Hun nøler.
– Jeg synes det virker skummelt ...