Sikrer et godt behandlingstilbud

Etter å ha lest Agderposten 19. mai ser vi det helt nødvendig å komme med kommentarer til avisens lederartikkel. Som lokale kjeveortopeder kjenner vi oss ikke igjen i beskrivelsen av vår yrkesgruppe og fagfelt.

Agderpostens iver etter å frata mange barn og unge trygderettigheter sammenblandes med en indignasjon over at man mener kjeveortopedene tar seg for godt betalt. Ja, vi blir rett ut beskyldt for både overbehandling og overprising. Her må man skille mellom innholdet i refusjonssystemet og organisering av tjenesten.

Det norske systemet for dekning av utgifter til tannreguleringsbehandling er behovsprøvd. Det vil si at de med det største behandlingsbehovet får høyest dekning (Gruppe A og B), mens de med mindre behandlingsbehov får lavere refusjon (Gruppe C). Det gis ikke refusjon for behandling av «minimale» tannstillingsfeil. Dagens refusjonssystem bygger på internasjonalt anerkjente indekser for behandlingsbehov.

Det vil alltid vaere begrensede offentlige midler, også til tannregulering. I det norske systemet er det derfor slik at en del av utgiftene til behandling må betales som egenandel. Høy refusjon sikrer behandling med lav egenandel for pasienter med stort behandlingsbehov.

Et behovsprøvd system, med egenandeler som varierer med avvikets alvorlighetsgrad sikrer at pasienter med moderate, men likevel klare behandlingsbehov, får tilbud om behandling. Denne pasientgruppen vil ikke ha noe tilbud i et system med full offentlig finansiering. Refusjonen gjør at terskelen for å gå i gang med behandling for de fleste er overkommelig, mens egenandelen sikrer at det kun er de med klart subjektivt behov og ønske om behandling som virkelig behandles.

Det nevnes i lederartikkelen at det er faerre barn og unge i våre naboland som får tannregulerings behandling. I Norge behandles i overkant av 30 % av hvert årskull. Et tall som har vaert stabilt over flere tiår. I Sverige og Danmark må mange pasienter, som etter norske kriterier ville fått trygderefusjon i gruppe C, betale hele behandlingen selv, eller de faller helt utenfor på grunn av kapasitetsproblemer eller økonomiske begrensninger i den offentlige tannhelsetjenesten. Et eksempel på en type avvik som faller inn under denne gruppen er store tannstillingsfeil på grunn av plassmangel – en type avvik hvor behandlingsbehov ofte oppleves som stort for pasient og foresatte.

Tannregulering tilbys i all hovedsak i privat sektor. Organiseringen har gitt god stabilitet i tjenesten, overveiende god geografisk fordeling, fritt valg av behandler og lik tilgang til behandling de fleste steder i landet. I Aust-Agder har det vaert stabil bemanning i de private tannreguleringspraksisene over mange tiår. Stabilitet er helt nødvendig for å gjennomføre behandling av god kvalitet til estimert tid. Dette er ikke forenelig med de stabilitetsproblemer en tradisjonelt har sett i det offentlige.

Både hos private tannleger og i den offentlige tannhelsetjenesten opereres det med et prosentvis tillegg til offentlig takst. Det er fri prissetting på tannhelsetjenester i Norge slik at prosentpåslaget vil variere. Prisen for en gjennomsnittlig behandling og informasjon om påslaget på offentlig takst skal ligge tilgjengelig på klinikkens hjemmeside om man har det, på oppslag på venterommet og ved direkte kontakt med tannklinikken. Vi opplever at forholdene når det gjelder prisinformasjon for tannreguleringsbehandling i Aust-Agder er ryddige og at vi gir pasienter og foresatte god informasjon om behandling og pris før eventuell behandling igangsettes.

Det er paradoksalt at det i lederartikkelen etterlyses tiltak for at tannreguleringsbehandling skal bli rimeligere samtidig som man ønsker å frata en stor pasientgruppe trygderefusjon. Dette vitner om liten forståelse av systemet slik det fungerer i dag, men ikke minst av hvilke konsekvenser en total omveltning av systemet vil ha for en stor gruppe pasienter og foresatte.