Har hatt samme følelse – med motsatt fortegn
I Agderposten den 23. mai kunne vi lese bystyrerepresentant Nina Jentofts klage på denne avis sin dekning av årets 1. mai-markering i Arendal. Hun går også ut mot det som hevdes å vaere en klar høyrevridning og en avis som fremhever enkelte partier, og dermed er et demokratisk problem.
Jeg har forståelse for Jentofts bekymringer, for jeg har hatt akkurat den samme følelsen i mange år, bare med motsatt fortegn. Iløpet av mine år i diverse Høyre-styrer på Sørlandet har jeg aldri vaert på et møte uten at det klages over Agderpostens manglende dekning av vårt parti og våre saker. I anstendighetens navn og objektivt sett er det et godt tegn, og det gjør meg ganske sikker i min påstand om at Jentoft tar feil. Med én stor regionavis med begrenset antall sider og journalister til rådighet, vil man aldri klare å dekke alle de saker som vi politikere ønsker at det rettes fokus på.
Den utløsende årsak til Jentofts utspill synes å vaere dekningen av årets 1. maimarkering. Dagen i forkant hadde Agderposten et oppslag hvor det ble stilt spørsmålstegn ved om arbeiderdagen har utspilt sin rolle. I etterkant var fokuset Sylvi Listhaugs tale i Drammen. Fra Arendal sentrum var det et stort bilde av toget i Sentrum, men med forholdsvis lite tekst. Med tanke på oppslaget i forkant og fra Drammen, er jeg enig i at det var en unaturlig tynn dekning av årets 1. mai fra Agderpostens side. Men de foregående år har den utvilsomt vaert mer utførlig. Den manglende dekkingen er nok snarere et resultat av litt dårlig kapasitet enn en klar høyredreining el- ler bevisst nedprioritering. Ved senere anledninger håper jeg man prioriterer en bred og fyldig dekning av 1. mai, hvor både arbeiderbevegelsen og vi som er uenige i mange av deres kampsaker og paroler kommer til orde. På den annen side ville det vaert et like stort problem dersom man laget oppslag hvor venstresidens fokus var enerådende. Det er faktum mange plasser i landet. Jeg regner med at Jentoft er enig i min vurdering, og at vi sammen kan kreve en fyldig, men balansert dekning av neste års 1. mai-markering.
Det er ingen tvil om at noen politikere er flinkere enn andre på mediehåndtering. Åshild Bruun-Gundersen er utvilsomt blant de dyktigste sørlendingene. Og med hennes posisjon på Stortinget, er det ikke overraskende at Agderposten og andre medier velger å skrive mye om henne og hennes politiske saker og idéer. Vi andre bør bare se og laere. Det er helt naturlig at mediene bruker mer tid på noen typer saker, rett og slett fordi de selger og skaper debatt og engasjement. Jeg opplever imidlertid at man i litt for stor grad må spisse sine budskap for at journalistene biter på. Da jeg var ungdomspartileder sto jeg friere til å spissformulere meg, og opplevde det som enklere å komme til orde i de redaksjonelle spaltene. Det er nok slik at de grundige analysene litt for ofte blir henvist til leserinnleggene. Men vi politikere må også stikke fingeren i jorden og evne å se at ikke alle våre saker er så veldig spennende for det brede publikum, enn hvor viktig vi selv synes de er.
Agderposten kan nok bli bedre på politisk analyse, men spesielt Vidar Flødes utførlige artikler om plansaker i Arendal er gode eksempler på at det skrives mye bra. Lederartiklene holder også høy standard. De både engasjerer og provoserer meg. De fremstår som lite politisk fargede, men klart anti-populistiske. I en tid hvor politikken og det offentlige ordskiftet er preget av mange quick fix-løsninger, er det er bra at en ledende regionavis kan vaere et korrektiv til det.
Og det er selvsagt ikke et demokratisk problem at aviser og mediekanaler har meninger, så lenge de ikke kamufleres og bevisst er ment å begunstige enkelte politikere eller partier. Men lokalaviser med klar politisk farge ville nok neppe overlevd lenge med dagens harde medi-akonkurranse.