Den «lumske» kysten vår
Det er utallige skip som har forlist langs vår langstrakte kyst. Sørlandskysten er ikke noe unntak.
Har du sett havet i dets forferdelige opprør og dets veldige makt? Vi så ikke vann på grunn av rykende skum, og orkanens brøl overdøvet alle andre lyder . . .
Sjømannen Jørgen Nilsen fra Hisøy forteller her om en redselsnatt i Nordsjøen. Stormen det fortelles om her fant sted 12. mars 1906. Nilsen seilte i 15 år på seilskip, og han har opplevd litt av hvert.
Vi lar Nilsen selv fortelle om redselsnatten slik han fortalte historien til Agderposten i 1962:
«Ja, det er mange år siden, men jeg husker det som det skulle ha hendt for litt siden. Og når jeg tenker tilbake på den dag, og det som hendte, er det med underlige følelser og tanker, og med takk til Gud som dengang og siden har bevart meg fra havets redsler og farer, og mange på land.
Jeg skal forsøke å skildre den opplevelsen jeg hadde i Nordsjøen, akkurat slik det var.
Det var med barken Viking av Arendal, reder Hans Pettersen. Jeg ble forhyrt som tømmermann i slutten av februar og sammen med det øvrige mannskapet sendt til Fredrikstad der Viking lå og lastet plank for Syd-Afrika.
Det var en jernskute, bygget på Fevik, og den var kjent som en god seiler.
Vi kom da ombord og fikk ordnet oss. Seilmakeren og jeg hadde lugar sammen.
Ved siden av lasten tok vi ombord en hel del sjekter og prammer og en stor seilbåt. De skulle selges i Afrika der det var gode priser for slikt.
Deretter ble Viking gjort sjøklar og dekkslasten ble surret etter alle gode regler. Så gikk vi da fra Fredrikstad litt ut i mars måned.
Vinden var ikke videre god, så vi seilte langsomt. Men omsider nådde vi da «doggeren».
Doggerbank. Vaeret var utrygt og den lille vinden fra vest og syd-vest - det var motvind, så vi hadde ikke stor seilføring og barometeret sto lavt. Dønninger kom fra forskjellige kanter.
Søndag kveld, den 11. mars, da jeg var på vakt fra 8-12, gikk jeg urolig for meg selv i mørket. Barometeret falt og falt, og styrmannen sa at vi kunne vente det verste.
Og det kom! Natten forløp i stillhet, nesten uhyggelig stille. Dønningene og det tette mørket virket trykkende.
Vi hadde bare mersseil på. Klokken tolv gikk jeg til køys, for klokken fire neste morgen var det på vakt igjen. Jeg hadde første tørn ved roret.
Så begynte det å brise, først litt av nord-nord-ost, altså god vind, og vi holdt kurs for Den engelske kanal med de to seil vi hadde, bare to «stumper».
På grunn av den lave barometerstanden våget man ikke større seilføring, og godt var det.
Vinden økte på, og usedvanlig raskt kunne vi måle liten storm, så storm, og i løpet av en kort time hadde vi orkan!
Har du sett havet i dets forferdelige opprør og dets veldige makt? Det var som den verste rykende snøstorm, vi så ikke vann på grunn av rykende skum, og orkanens brøl overdøvet alle andre lyder.
Det var helt ubeskrivelig. Luften var helt usiktbar, vare som røyk, og det var et under at vi ikke støtte mot noen andre.
Og så hendte det noe! Surringen til dekkslasten røk! Alt på dekk løsnet og det ble et eneste virvar.
Det så ille ut. Alle mann på dekk måtte kaste over bord planker. Ingen lett jobb. Farlig som bare det, og det var bare et under at ingen kom til skade.
Skipperen gikk på halvdekket og sang ut når de store sjøene kom og da rømte vi forut i sikkerhet. All dekkslasten måtte vi la gå. Den største bå-
Vel fremme mønstret nesten hele mannskapet av. Det var noe med VIKING som skremte oss . . . . .
ten måtte vi hugge i stykker. Men alt gikk bra, merkelig nok. Men plutselig dukket det opp en annen fare. Vi måtte nemlig holde rett unna stormen, og da vinden dro seg mer mot nord bar det mot land.
Vi kuttet stumpene med kniv fra raerne for å minske på farten, men tross dette gikk Viking ni knop for bare riggen! Og vi måtte holde rett unna på grunn av den vanskelige situasjonen.
Sjekter og prammer fra dekkslasten forsvant i det frådende hav, og i femtiden hadde vi fått alt over bord. Så begynte heldigvis stormen å avta noe, og vi kunne legge til vinden. Deretter halet vinden mot vest, løyet av og gjorde bart skip, og andre dagen kunne vi igjen føre seil og vi var berget.
Senere viste det seg at en del ventiler på halvdekke var blitt slått inn av dekkslasten. Der lå det en del proviant som ble ødelagt, og blant annet av den grunn satte i kursen mot Arendal.
Vel fremme mønstret nesten hele mannskapet av. Det var noe med Viking som skremte oss.
Senere ble skipet pårent ved Kapp Horn og skipperen og hans hustru omkom ved denne ulykken.
Forlis utenfor Torungene. En annen historie skriver seg fra et forlis utenfor Arendal i 1892. Som eneste overlevende av en besetning på sju mann - etter tre timers drift på vrakrester i et opprørt hav - ble skonnertskip Tyri’s fører skyllet i land ved Fevik etter at fartøyet hadde blitt brutt ned utenfor Torungene vinternatten 1892.
Søndag morgen, 4. desember 1892 karret en forslått, dyvåt og forfrossen skikkelse seg over heiene og kom frem til bebyggelen ved Fevik.
Mannen kom bokstavelig talt fra havet - rett ut av stormnatten. Folk fikk øye på ham, tok seg av ham og fikk ham inn i hus. Et eneste blikk på denne forkomne karen fortalte dem at de her sto overfor et menneske som trengte hjelp - en som på en eller annen måte hadde vaert utsatt for en ulykke.
Husvarmen, kruttsterk kaffe og den vennlighet han møtte gjorde underverker. Litt etter litt kom den fremmede
Blant de siste som klorte seg fast var skipsgutten, en ungdom på 16 år. Gutten forsvant i bølgene mens Smeby fikk grepet fatt i noen planker som han krøp opp på.
seg såpass til hektene at han kunne fortelle. En historie om natten . . . om sitt skip . . .om en besetning . . . og om seg selv.
Skipper Smebye var fra Skien. Inntil for få timer siden hadde han vaert eier og fører av skonnertskipet Tyri på vel 180 tonn, og på reise til Newcastle.
For snaut to døgn siden hadde han, sammen med sitt mannskap på seks mann, seilt ut fra Porsgrunn lastet med telegrafpeler.
Dramatikk. Avreisen hadde funnet sted i pent vintervaer, men så hadde dette hendt: Vinden hadde dreid sydlig og ført med seg tett tykke. Storm og strøm hadde stått så hardt mot land at de hadde ingen mulighet for å seile klar av kysten.
Etter å ha hugget i tre «rokk», krenget skipet over med sterk slagside, og selv etter at riggen var blitt kappet hadde det nektet å reise seg.
På kort tid hadde det vesle fartøyet blitt brutt ned, og en etter en av besetningen skyllet overbord.
Blant de siste som klorte seg fast til vraket var skipsgutten, en ungdom på seksten år. Sammen med ham hadde Smeby selv blitt skyllet vekk, gutten forsvant i bølgene mens Smeby i siste øyeblikk fikk grepet fatt i noen planker som han krøp opp på og fulgte med på deres videre drift.
Noe senere hadde han oppdaget et menneske på noe drivgods like ved. Han hadde ropt og fikk svar, og gjenkjente stemmen til styrmannen.
Sjøen førte dem noen minutter så naer sammen at de hadde kunnet veksle noen ord, og de hadde da tatt avskjed med hverandre. Ingen av dem hadde regnet med å overleve.
Mistet alt. Litt senere ble også styrmannen borte i havrokket, mens Smeby selv hadde blitt ført videre innover mot det ukjente.
Tre timer senere hadde han tatt land. Halvt bevisstløs krøp han opp og la seg bak noen steiner, men til slutt hadde viljen til å leve fått overtaket. Han hadde reist seg og begynt sin vandring over de forblåste heiene i håp om å komme frem til folk. Smeby reiste hjem som en knekket mann. Verken fartøy eller last var assurert. Det var harde og knappe tider for norsk skipsfart i 1890-årene.
Mer drama. I samme stormen, om lørdagen, hendte en annen sjøulykke i arendalsdistriktet. Sent på ettermiddagen seilte en sjekte fra Kalvesund ut fra byen med tre mann og en halvvoksen gutt ombord. Deler av båten ble senere funnet drivende langs Flosta-landet. Men alle de fire ombord ble aldri funnet.