Også når man blir fornaermet?

Ja, her berører Knut Moland en rekke «ømfintlige punkter» i forholdet «pasient/lege». Er det pasienten eller legen som sykmelder? En hører ofte på «folkemunne» at «hvis jeg ikke får det som jeg vil på arbeidsplassen, går jeg og sykmelder meg». I «me-too»-saker: Er det trakasøren eller den trakasserte som bør sykmeldes? Som lege kan en oppleve å få høre: «Hvis ikke du vil sykmelde meg, så går jeg til en annen» (Det samme kan gjelde fornyelse av førerkort). I dag foreligger også «trusselen» om å skifte fastlege.

Da vi innførte ordningen om «egenmelding», ble det en tydelig øking i «fredags og mandags-syke». «Mandagsfriskmelding» etter et lengre sykefravaer, har alltid vaert et problem. Hvis en pasient kommer til legen på torsdag, og legen sier at du kan begynne på jobb i morgen fredag, så blir ofte spørsmålet: «Kan jeg ikke like godt gå til mandag?» Da de tre karensdagene falt bort, og en fikk «full lønn» under sykdom, ble det nok «lettere» å sykmelde seg for noen. At arbeidsgiver skal betale for de første 14– 16 dager, kan ramme «små arbeidsgivere» temmelig kraftig. Vi har et kjempegodt trygdesystem i Norge, men det krever at vi alle er «bunn aerlige» for at det skal fungere optimalt. Medisin er ikke «matematikk». Det som virker «sykt» på en, kan vaere «bagatellmessig» for en annen, som vil «jobbe seg ut av problemet»Dette gjelder ikke minst «psykososiale» sykdommer. Når en fastlege ser «tårene» i øyekroken på pasienten, er det vanskelig ikke å sykmelde.