Når personer og posisjoner blir viktigere enn både partiet og politikken
Stakkars Støre, skriver VGs politiske kommentator etter at avisens partibarometer basert på gallupintervjuer de første dagene i juni måned, viser en ny tilbakegang for det hardt prøvede parti. Fra mai går partiet nye 3,5 prosent tilbake, og havner på 22 prosent. Milevis bak et regjerende Høyre i storform, som noterer seg for 26,4 prosent, som er pluss 0,2.
Stakkars Arbeiderpartiet, sier vi, etter at NRK i går også kunngjorde sin ferske junimåling: Som gir Ap minus 2,6 fra statskanalens maimåling, og havner på 23,4 prosent.
De politiske gallupene havnet i vanry internasjonalt etter Brexit-resultatet og USAs presidentvalg. Og det ble ikke så mye bedre her hjemme etter solide bom før stortingsvalget. Likevel kan vi nok konstatere at de to ferske partimålingene for juni fra to av våre største mediekanaler, viser en sammenfallende trend en ikke bør kimse av. Verken vi i mediene, eller politikerne.
Mens Arbeiderpartiet – og i saerdeleshet SV i tidligere tider opplevde sviktende oppslutning både på galluper og ved valg etter å ha styrt landet, ser nå det stikk motsatte ut til å vaere resultatet for våre blå regjerende partier. På NRKs måling går Høyre frem hele 2,1 prosent til 27,6, mens VGs måling altså gir pluss 0,2 til 26,4 prosent.
Ser vi på Fremskrittspartiet, klarer også de seg imponerende bra, selv om bensinprisen nå for lengst har passert partiets antall prosentpoeng på gallupene: VG-målingen viser «på stedet hvil» med imponerende 15,1 prosent for Frp, mens NRK-målingen roper litt varsku med sine 13,1 – en tilbakegang på 2,1 prosent siden mai.
Når vi sier «stakkars Arbeiderpartiet», kunne vi like gjerne slenge på et «stakkars Norge», til konstateringen av Aps tilbakegang når det gjelder velgeroppslutning i Kongeriket. For vi synes det på mange måter vil vaere en fordel både for det politiske Norge og landet for øvrig, at vi har et sterkt Arbeiderparti. Som kan bryne seg mot et sterkt Høyre, og demonstrere for oss alle at det rent faktisk kan utgjøre en forskjell ikke bare for den enkeltes lommebok – men faktisk også for kvaliteten på velferdssamfunnet – hvem som sitter med makta.
Men. Nå konstaterer vi at Ap stuper på gallupene. Det kan tolkes som et tegn på at politikkens utvikling her hjemme ikke er så veldig ulik utviklingen i store deler av Vest-Europa ellers. Der de sosialdemokratiske partiene har stupt kraftig ved valgene de siste årene.
Likevel: Vi tror at en vesentlig årsak til det raset Det norske Arbeiderpartiet opplever på gallupene om dagen – er tegn på at personer og maktkamp får overskygge politikken i altfor stor grad. Me Tookrisen har rammet hele partiet mye kraftigere enn det som burde vaert nødvendig. Arbeiderpartiet har aldri vaert noen søndagsskole. Men i motsetning til i erkefiendene Gerhardsens og Lies tid, går det nå bare fem minutter før lekkasjene fra møter som kun har involvert to sentrale Ap-folk når offentligheten.
Da tåler et parti dårligere enn noensinne at sentrale tillitspersoner setter sin egen person, og sine egne maktambisjoner – foran partiet og politikken. For Arbeiderpartiets del blir det dessuten et stadig mer påtrengende spørsmål: Hvilken politikk?