På jakt etter størja

Minner fra en svunnen tid

I dag er fangst av makrellstørje i Norge en sjeldenhet, i alle fall her på Sørlandskysten. Men fra 1920-tallet ble det gjort store fangster langs vår langstrakte kyst. Størja er et fiskeslag som er svaert vanskelig å fange, og det viste seg at å fange størja med harpun var lurt, og dette forteller Odd Erichsen om i denne elleville historien om en størjejakt i våre naere kystområder.

Det var alt blitt første søndagen i september, og da Teddy og jeg ruslet oppover Østerklev, merket vi det første høstdraget fra Lindvika, og nede på smertens vei blafret det i de første kappene til et par karer som hastet avsted for å rekke ni’ern på Grand.

Oppe hos banksjefen knakket vi på, og da vi litt etter satt og koste oss med en kaffiskvett på kjøkkenet hos Ivar, opplyste han at «nå var størja kommet». Han hadde nettopp hatt Sandøykontakten vår på tråden, og ei snau kvartmil av land hadde ho vaert oppe flere ganger og hvitpisket vannflaten, og hver gang sto måkesvermen som en hvit sky etter silda!

Selvfølgelig bestemte vi oss å gå allerede neste morra, og Ivar som, siden vi ordnet med Sandøykontakten, hadde sirklet rundt telefonen som katten rundt grøten, helte oss pyntelig på utsiden med den begrunnelse at nå skulle det pakkes, og det siste vi hørte nedi bakken var «altså klokka fire - PRESIS!!

Nå visse jeg fra tidligere erfaringer at den presisen til Ivar var tøyelig som amerikansk tyggegummi, så jeg tok det likevel ganske rolig da jeg neste morra slamret forbi urmaker Christiansen og klokka viste 4.15.

Men da jeg fem minutter etter svingte ut på brygga til Teddy og så lysningen av sigarettgloa til Ivar, måtte jeg sjølsagt innrømme jumboplassen, men såvidt var det, da Teddy, som romsterte framme i hytta, bekreftet at braket jeg nettopp hadde hørt var Ivar som nettopp droppet meisen i sjektebunnen!

Rett kurs mot størja. Etter at oljeklaer og redskap var bragt ombord tok Ivar og Teddy et siste overblikk på motor og ledninger, og da karene henholdsvis er elektroingeniør og mekaniker, var det nesten tilstrekkelig med et morskt blikk på knasten, og vi tøffet i vei så morilden sto om baugen som gnistregn fra ei smergelskive.

Den kraftige Sleipneren dunket lunt og jevnt, og etter snaue tre kvarter hadde vi tilbakelagt den en mil lange, snirklete Oksefjorden, og da det nå var fullt dagslys satte vi kursen rett til Buskjaer og Møkkalasset.

Morrabrisen frisknet etterhert og det drønnet hult fra brenningene, men da vi fra tidligere erfaringer visste vinden pleide å løye frampå dagen, krysset vi mellom brottene vest for Buskjaer, og med sjøen på styrbord baug lot vi det stå til.

I en time holdt vi steady kurs, og men vi skiftet om utkikken på hyttetaket viste det seg å vaere flere enn oss som hadde tatt sjansen på bedre vaer.

Et stykke øst for Buskjaer slet to Sandøysjekter seg utover, og da solen innimellom skar gjennom det slørete skylaget blinket det i den kvitmalte bordgangen til ei Tromøysjekte, og solen varmet for fullt fra en knallblå himmel.

De stive oljehyrene ble vrengt av og stuet inn i hytta, og mens vi for halvfart gjorde en strekk vestover, nyttet vi høvet til en rykende kaffiskvett og et utall av baker Skars makeløse grovbrødblingser med gauda.

Ivar, som hadde utkikken, ble selvfølgelig vartet opp på hyttetaket, og det var akkurat da jeg skjøv blingse nummer ni opp på hyttetaket det hendte.

- Der e ho! Ivar bråreiste seg og kveivet ut med neven så blingsen ble sittende etter smørsia på loddrette hytteveggen.

I en fart tørnet jeg rattet, og da Ivar ropte «steady now», hadde Teddy sørget for full speed, og vi jumpet ivrige opp på her vår benk.

Nå kan det vel med sikkerhet sies

- Der e ho! Ivar bråreiste seg og kveivet ut med neven så brødblingsen ble sittende etter smørsia på loddrette hytteveggen.

at når det gjelder jakt og fiske er det vel neppe en skapning - unntatt tiuren i leiketia - som kan skape slik spenning før klimaks, som størja. Og at det også denne gang ble svaert liten omgåelse av regelen, vil de formodentlig framgå av følgende:

Størjestim. På et punkt, et par kvartmil i øst, over de flaskegrønne dønningene, hadde det plutselig hopet seg opp en anselig måkesverm, og da vi alt i ett ble innhentet av skrikende måker på vei til et gratis sildemåltid, vokste svermen hurtig til et kjempemessig måkebål.

For sikkerhets skyld så vi enda engang over fangstredskapen, og da isaer harpunlinene, for skulle det bli fast fisk husket i så altfor godt hva som hendte med sydlenfingen vi leste om i fjor. Fyren hadde lagt etter tunfisken, som størja kalles der i sør, i en ussel liten kano, og da han hadde kastet harpunen i et riktig prakteksemplar slo lina et solid halvstikk om ankelen på fyren, og han for over esingen på null komma fem.

Folk var øyeblikkelig kommet til, men foten i halvstikka var alt de fikk opp. Restne hadde haien fått ned!

Vi naermet oss raskt den kvite måkeskyen, og hver gang vi ruste over en dønning med frittsurrende propell, stirret vi rett fram, stive av spenning. Ville størjestimen gå ned før vi var framme, eller??

Det kunne vel vaere omtrent 500 meter igjen da den ene Sandøysjekta plutselig dukket opp i utkanten av stimen, og da karen på bakken alt var klar med den fem meters stikkeharpunen, gikk de øyeblikkeli til angrep. To ganger i rask rekkefølge rente fyren harpunen inn i stimen og bommet. Men tedje gangen lyktes det, og da størja var en av de mindre, ble den straks halt inn.

- Omlag 50 kilo, konstaterte Ivar da den ble vippet over esingen. Men så hadde vi med ett nok med oss selv.

For sakte fart gled vi inn mot dette levende skjaer av svarte, glinsende størjerygger. Hundrevis av trekantede ryggfinner flenget vannflaten på kryss og tvers, og gjennom det infernalske levenet fra måkene som fråtset i silda, hørtes stadig den fossende låten og plasking hver gang ei storstørje i iveren sprengte sildestimen og skar høyt opp i lufta, omgitt av en glorie av glitrende småsild.

Myriader av død og halvdød sild forandret etterhert den glasuraktige grønne vannflaten til et glitrende sølvteppe, og nede fra bølgedalen så vi faktisk størjestimen i høyde med hodene våre, inne i det gjennomsiktige vannet.

Fast fisk! Den korte kasteharpunen til Ivar hadde alt gjort flere resultatløse lynturer mellom hyttetaket og den brusende vannflaten da vi plutselig hørte: FAST FISK!! Det var Teddy som skreik opp, og vi fikk såvidt skimten av harpunskaftet som med lynets hurtighet pløyde vannflaten som et periskop - og forsvant. I vanvittig fart for de første 15 favnene av den smekre harpunlina over esingen, fulgt av en 15 liters tom bensinkanne.

I omlag en halv time ble vi tauet omkring, og først nå ble det anledning til naermere betraktning av en større engelsk lystyacht som hadde falt flere streker av arendalskursen og slått bakk for å følge det spennende opptrinnet.

Over alt blant passesjermylderet, som forårsaket sterk slagside ved rekka, blinket det i kikkertglass, og fra ventilene midtskips lyste de i drivkvite fyrbøtersmil.

Flere ganger under kampen skjøt den glitrende kjempefisken gjennom vannflaten og opp i sollyset, og for at passasjerenes tallrike leika og smalfilmopptak skulle bli mest mulig vellykte, lyktes det oss å manøvrere den halvsprengte giganten like under yachtsiden, hvor den gjorde flere luftsprett i passelig opptaksavstand.

«Filmstjerner». Og - på at disse, og de følgende opptak ble saerlig vellykte, fikk vi senere på høsten et bomsikkert bevis for at det til stedets postkontor ankom en utenlandspakke med den nokså originale adresse: To the three tunfishermen in Tvedestrand, Norway».

Selvfølgelig var pakken til oss, og inneholdt foruten et filmhjul i blå cellofan, en lengre takkeskrivelse undertegnet en Miss Gladys Grantham fra Liverpool.

Ved gjennomkjøringen viste deg seg at filmen, som var i praktfulle farger, var blitt en virkelig fulltreffer. Både scenen, der Ivar på få meters avstand avgjør kampen ved å kaste harpun nr, 2 i størja - og sluttscenen da vi med god tak om klepp og harpuner, sliter kolossen over esingen, var klare som de fineste akvareller.

Til slutt kan nevnes at trass i størja på lang naer var av de største, veide den likevel 136 kilo og ble sjølsagt beskuet av en anselig menneskemasse før den vandret i smått til de respektive husmødres stekepanner . . .

Til stedets postkontor ankom det utpå høsten en utenlandspakke med den nokså originale adresse: «To the three tunfishermen in Tvedestrand, Norway . . .