Theklas skjebne
For en tid siden kom vi over ei bok med tittelen «Visen forteller sørlandskystens saga». Boka var skrevet av Hartvig W. Dannevig, viseutvalget og melodiene var gjort av Tore Onsager og illustrasjonene sto Jarle Bjørklund for. Her fikk vi høre om Theklas f
Der gynger et skib paa Atlanterhavs bølge, i storm og i slud.
Og skummende sjøer og brat var dens følge fra den seilende ud, fra Øst-Filadelfias rolige vanne
Og vendte sin kurs mod de hjemlige strande. Ei ante de skjaebnens bud.
Denne historien er lang. Barken Thekla var en stor skute, bygd i Canada og senere havnet den i Tønsberg. På den siste reisen besto mannskapet av skipperen og 17 mann.
Mot slutten av året 1892 seilte Thekla fra Philadelphia til Le Havre med oljelast. I Atlanteren kom barken inn i en forferdelig storm. Skipet fikk lekkasje, og mannskapet måtte pumpe for hånd. Mens to mann sto til rors, ble rattet revet vekk av en brottsjø, og skipperen ga ordre om å gå i båtene.
De sjøer saa tunge og høie som borge, sig taarnede op.
Og tumlede og boltrede med Thekla fra Norge fra kjøl og til top.
Men midtveis i havet sprang der en planke Da fyldtes hver sjel av fortvilelsens tanke Gud hjaelpe den sjømand i nød.
Da den ene livbåten ble satt ut, kantet den og ble borte. Den andre kom på vannet, fire mann hoppet først, deretter fire eller fem. Fire menn hoppet i sjøen for å komme frem til båten, men de kom aldri så langt.
Kapteinen han raabte, saet ud vore Baade! Og baaden kom ud.
Men skjaebnen er hjemløs, kjenner ei naade naar død er dens bud.
Den ene baad knustes mod barkskibets side, Den andre opslugtes af braadsjøer stride. Gud hjaelpe den sjømand i nød.
Båten drev vekk og ble aldri sett igjen. Antagelig ble den tatt av stormen.
Fem overlevende ble igjen på THEKLA. Skipet var et vrak, fullt av vann og helt uten styring. En lettmatros fra Tønsberg falt gjennom den ødelagte storluka og ble borte. De fire som var igjen kom seg opp i merset, men de hadde ikke verken mat eller drikke.
Til sidst var kun fire i live paa skibet. de surred sig fast.
Med tauger om fødder og tauger om livet
til forreste mast.
Der laa de i kvaler og ønsket sig døden Den julenat lang, som kun øgede nøden Gud hjaelpe den sjømand i nød.
Bare når vaeret var brukbart kunne de komme ned på dekket. De drakk sjøvann og slikket rim av masten.
Med vraget de slingret i naetter og dager, i sjøsprøyt og frost.
De slikkede rimfrost og salte sjølage det var deres kost.
To nordmend, en svenske og en hollender
Alt dypere sank de i vanskjaebnens hender
Gud hjaelpe den sjømand i nød.
Den ellevte dagen begynte de å snakke om at en av dem måtte dø for at de andre kunne få leve, og de ble enige om loddtrekning. Hollenderen trakk det lengste strået. Resultatet ble det samme da de trakk for andre gang.
De tyggede seilduk og tauverk som gale, og slurpede sjø,
Tilsidst da hollenderen bragte paa tale en av os maa dø.
Kun døden kan fraelse, s aa draeb mig til føde
Langt bedre det er end at sulte til døde Gud hjaelpe den sjømand i nød.
Alle skjønte hva som foregikk. De hadde et godt forhold, og det var aldri noen uenighet dem imellom. Nede på bakken ble hollenderen lagt ned, og de gjorde det de var blitt enige om.
Med raedsel de hørte hans skjaelvende stemme, i vanviddet glød.
De stirret mod himlen og prøvde at glemme sin jammer og nød.
De stirrede hen over havfladens øde Om hjaelp ei snart kom for at fraelse fra brøde
Gud hjaelpe den sjømand i nød.
Men alt haab udluktes, de mørk ble om hjertet, da atter det lød:
Fraels mig og eder fra vanviddets smerte bring mig min død.
Saa trak de da lodd, og om livet nu gjaldt det To gange de trak og paa hollenderen faldt det Gud hjaelpe den sjømand i nød.
Alle disse groteske detaljene kom fram både i politiforklaringer og i avisene.
Dette hendte tre dager før redningen kom. De orket ikke å se på den døde som lå på bakken, og kastet ham over bord.
De drak af hans blod og af kjødet skar skiver raedsomme nød.
En stund denne føde dem atter opliver og fraelser fra død.
Dog endnu i dage og naetter saa lange De tre om paa havet med anelser bange Gud hjaelpe den sjømand i nød.
7. januar fikk de øye på en seiler, en dansk skonnert ved navn Herman. Den kom opp mot vraket, og det ble satt ut en båt. De tre gjenvaerende på vraket var svake og dårlige og måtte hjelpes ombord.
Naar nøden er størst, er jo hjaelpen dog naere ofte vi se.
En barn kom imod dem fra slegtninger kjaere og frelste de tre.
Om bord der de pleies og passes de trende Til vett og erindring tilbage kan vende Gud hjaelpe den sjømand i nød.
Ombord ble både svensken og nordmannen sinnsforvirret, og de lå til sengs, fikk god behandling og kom se etter hvert.
Til den danske skipperen fortalte de tre hva som hadde skjedd under disse forferdelige dagene.
De kom inn til Cuxhaven hvor de ble arrestert og satt fengslet i 37 dager, mens historien om dem gikk verden rundt.
Til Cuxhafen da fragtes de stakler som fanger, for retten de kom.
Paany de da fyltes med kval og med smerte til de fik sin dom.
Men dommeren dog kjendte dem helt ud uskyldig For udført udaad var dog sulten grund gyldig Gud hjaelpe den sjømand i nød.
Det var tre overlevende mens 15 mann omkom.
14. mars 1893 kom de tre guttene til Kristiania hvor de ble arrestert og fengslet for mord. De tre ble møtt med stor sympati og medfølelse fra alle hold. Riksadvokaten innstilte på at tiltale ikke skulle reises. Saken ble behandlet i regjeringen, og konklusjonen ble her den samme. Kongen hadde hørt om saken, og den Kongelige resolusjonen lød:
«At det naadigst bestemmes: At ingen Tiltale bliver at reise mod Kristian Hjalmar Jacobsen, Ole Andersen og Alexander Johansson i anledning af det av dem paa det norske Barkskib Theklas Vrag i Atlanterhavet den 4de Januar 1893 forøvede Drab.»
Skipperen på redningsbåten ble forøvrig tildelt en marinekikkert i belønning. Verdien var 100 kroner.
En ting er i alle fall helt sikkert: Dette er ikke en fortelling for sarte sjeler. Detaljene som her kommer frem er grusomme og tragiske.
Gleden var stor da det endte med at de tre matrosene ble frikjent og sluppet ut fra arresten i slutten av mars 1893. De to norske matrosene ville tilbake på sjøen og uttrykte et ønske om å skaffe seg hyre så fort som mulig, mens den svenske matrosen var ferdig med sjøen for godt.