Som kristne må vi være på vakt mot det skumle språket i asyl-og flyktning e debatten
Hvis vi tror flyktninger er røvere som vil stjele vår fred og vår velferd, er vi blinde for at røverne er dem som skaper sult og konflikter i hjemlandet deres og dem som tjener penger på å sende dem over havet i farefulle båter.
IVårt Land for 7 juli tar Une Bratberg fortjenestefullt opp språkutviklingen i asyl og flyktningdebatten. Hun nevner at ord som «muslimske inntrengere», «ulovlige», «farlige», «inntrengere», «lykkejegere» er brukt av politikere og statsledere for å beskrive flyktninger som kommer på farefulle farkoster over Middelhavet. Jeg tenker som Une Bratberg at dette er en negativ omtale av menneskeverdet.
Østerrike tok nettopp over formannskapet i EU for de neste seks månedene. Presidenten i landet, Sebastian Kurz, sier at han vil la det være høyeste prioritet for EU å beskytte den europeiske befolkningen mot innvandring.
Kulturen i Europa er basert mye på arven fra Jesus og fra de filosofiske tenkerne våre. En av de viktigste fortellingene fra Jesus er om hvordan den barmhjertige samaritan hjalp mannen som falt blant røvere. Han reddet mannens liv, og ga ham husly og god pleie. Levitten og presten gikk forbi uten å hjelpe. De var redde for konsekvensene. Denne enkle fortellingen ga i sin tid grobunn for sykehus og omsorgstjeneste i hele Europa.
Forhåpentligvis tenker Østerrikes president at arven fra Jesus og fra en positiv filosofi må vi bevare. Men hvordan tar vi vare på denne kulturarven? Ved å gjøre som levitten og presten?
Ja, slik kan en tenke hvis er tror at flyktningene er røverne som vil stjele vår fred og velferd. Men da er vi blinde for at røverne er de som skaper sult og konflikter i hjemlandet deres, og de som tjener penger på å sende dem over havet i farefulle båter. Og at den barmhjertige samaritan er de skipene som tar dem opp. Og at vi i Europa og lille Norge som nå har sjansen til å vise en kristen tro i praksis. (Og skulle det finnes røvere blant flyktningene, så har Utlendingsnemnda god erfaring med å finne dem.)
For jeg vet at skal vi ta vare på arven fra tømmermannssønnen fra Nasaret, så må vi praktisere vår tro ved å delta i en menighet, og å vise nestekjærlighet. Og nestekjærlighet koster penger. Som kristne er vi kalt til å dele. Skal vi sørge for at kirkene ikke forfaller, så må vi bruke dem. Skal vi føre videre vår barnetro og voksentro til våre barn, må vi elske dem, og lære dem opp. Den beste måten å lære barna opp på er å la dem se i praksis hva troen går ut på.