Føles som et gedigent svik
Årets lønnsoppgjør for pensjonistene er avsluttet. Resultatet er nedslående, nok en gang. For fjerde år på rad får pensjonistene redusert sin reallønn. Denne gang reduseres en gjennomsnittspensjon med 0,2 prosentpoeng.
Verdien av våre pensjoner har blitt betydelig redusert hvert år de siste fire år. For enkelte pensjonister kan det dreie seg om et tap på anslagsvis 30 000 kroner. Dette tapet vil akkumulere siden det er vanskelig å gi erstatning for tapt pensjonsøkning. Våre pensjoner blir stadig mindre verdt, og dette er tydeligvis et politisk ønske fra de største partiene. Neste år forventes prisene å stige med ca. 2,1 % mens vårt tillegg blir på ca. 1,93 % (helårsvirkning). Dermed får pensjonistene beviselig nok en gang mindre å rutte med.
Jeg fryktet at dette ville skje, og at vi nok en gang skulle stå med lua i hånden. I høstens valgkamp ble det lovet bot og bedring fra flere av våre mest innflytelsesrike partier om at pensjonene skulle sikre opprettholdelse av kjøpekraften. Dette har ikke skjedd, og det føles som et gedigent svik mot oss pensjonister. Vi må handle og organisere oss for på den måten å få den makta vi trenger for å kunne øve innflytelse på vår egen situasjon. Det er stor frustrasjon blant dagens pensjonister ettersom de blir klar over det som skjer.
I fire år har pensjonistene blitt ydmyket av landets sentrale politikere. Nok er nok. Vi har energi, kreativitet og vilje til å aksjonere mot det som skjer. Nøkkelen ligger i organisering og samhandling, og vi kan ikke finne oss i at vi årvisst får redusert vår levestandard. Det er påfallende at regjeringen ikke følger opp Stortingets ønske om å legge gjennomsnittet av lønns- og prisvekst til grunn for beregning av økningen av pensjonene. Stortinget ønsker også at pensjonistene skal ha halvparten av reallønnsveksten til lønnstakerne. Regjeringen følger ikke opp.
Vi naermer oss en million pensjonister. Vi har bygd opp den velferdsstaten vi har, og vi har betalt inn deler av vår inntekt for å sikre alderdommen. Vi håper det er en viss forståelse for at vi reagerer når vi går ned i inntekt i så mange år. Mange pensjonister har det godt. Dette er ingen klagesang, men vi vil gjøre alt for å kjempe for våre rettigheter. Dette vil vi gjøre gjennom et sunt demokrati, og det krever at mange engasjerer seg. Vi ser allerede med spenning og optimisme fram til valgene i 2019 og 2021. Da nytter det ikke å komme med nye, tomme løfter til pensjonistene.