Huset med skriften på veggen
Vil du til himmelen. Gå da veien som fører dit! Er du kommet over de første fire-fem tiårene, husker du kanskje dette skiltet på huset, like ved «riksvei 40» på His. Her følger en samtale med Louise Thorsdal, eieren av huset, og hun fortalte til Agderpost
Så skjedde det. Tre ungdommer i bil på riksvei 40 ramlet naer sagt av lasset, mistet aldeles fatningen og kjørte likesågodt i grøfta.
De hadde fått øye på et veiviserskilt ganske utenom det vanlige og visste formodentlig ikke hvilken retning de skulle velge. Dermed måtte det gå som det gikk, når man er slik i tvil.
- Skiltet virker forstyrrende på trafikken, sto det i avisen dagen etter.
Så var det altså en fantastisk trafikkfare vi hadde boende bak det lille dukkehusets koselige vegger?
Ordet fanger.
Dette kunne vi lese i Agderposten på begynnelsen av 1960-tallet. Er det noen av leserne som fremdeles husker skiltet på husveggen?
Vil du til himmelen
Gå da veien som fører dit.
Nå er det mange år siden dette skiltet ble fjernet, men vi graver i arkivet, og finner historien bak dette. Vi går atter en gang tilbake i tid: «Besøk mottages ikke i dag», sto det skrevet på en lapp i dørkarmen, men tenkte at om vi dundret lenge nok, ble det kanskje en råd likevel. Og det ble det.
Foran oss sto plutselig bestemor fra Rødhette og ulven, gråhåret, med de deiligste rynker i et solskinnende ansikt, og med et smil og en varmende stemme som nesten ga oss lyst til å klemme henne som om hun skulle vaere vår egen bestemor.
Denne kvinnen er det som skjuler seg bak det hvitmalte huset, som alt farende folk på riksvei 40 gjennom His bet seg merke i. For ikke alle hus er utstyrt med slik en prangende oppfordring.
En personlighet.
Louise Thorsdal leier oss inn i sin lille hule, og før vi får satt oss i bestestolen er alt oppklart om hvorfor hun akkurat nå går med stokk, bare 79 år gammel.
- Jeg er 100 prosent invalid, nesten,
etter at jeg i fjor høst ble påkjørt av en bil. Han kom som et skudd ut av krysset like her nede. Det er lårbensbrudd, sa en mann da jeg kom til meg selv igjen etter fallet.
Hva vet du om det da, spurte jeg. Det er jeg som kjørte på deg og jeg er lege, svarte han.
- Så fikk du jo hevn da ungguttene forleden kjørte i grøfta på grunn av skiltet?
- Det er bare tull at skiltet er en fare for trafikken, men noe må de jo finne på å si. Nei, nå skal du høre. Jeg har fart landet rundt 20 ganger, og har fått så mange venner og kjente at jeg av og til må sette en plakat på døra. Folk kommer her til nesten alle døgnets tider, og det er gilde mennesker, men jeg klarer ikke å ta imot alle sammen.
Nå tar vi forresten først en kaffetår. Selv vil jeg ikke ha noe for enten er den for svak eller så er den for sterk. Jeg tør nesten ikke ta telefonen lenger heller, for folk ringer jo alltid.
Joda, 20 ganger landet rundt og seks ganger i Sverige. Skriver du noe om svenskene, så si at de er veldig gilde. Hvorfor heter det «å gjøre svenske av seg»? Det er jo aldeles bakvendt så greie som de er. Men, ikke skriv om meg, er det ikke skiltet som er hovedsaken?
Skiltet.
- Det har stått der siden krigen. Egentlig var dette huset bare en rønne, men jeg kostet på det, og da jeg laget skiltet spurte jeg lensmann Botha Pedersen om han hadde noe imot at det ble satt opp, for det var jo så mye prat om skilter som skulle fjernes. Joda, sa lensmannen, jeg hadde lov til å sette opp skilt på mitt eget hus, så selv om jeg hadde malt Gamle-Erik på veggen, hadde nok det gått i orden.
Samtalen går raskt over på skaden, og etter en liten stund er vi igjen tilbake til skiltet. - Først malte jeg det med svarte bokstaver, og talte med Gud om det, for en personlig kristen kan snakke med Gud, vet du, og da sa han at jeg skulle male med røde bokstaver i stedet. Hvorfor det, spurte jeg. Jo, svarte Gud, bokstavene skal vaere røde fordi det er et ildvarsel, et faresignal. Dette er viktig, så dette må du skrive ordrett. Vel, jeg fikk tak i en venn, en kunstner, og han malte røde bokstaver for meg.
- Og selve teksten?
En original.
- Nå skal du høre. Livet har gjort meg til en original. Det kan du godt skrive. Jeg har opplevd å se både himmel og helvete i våken tilstand. Har du ikke lest en siste boken jeg har skrevet? Joda, der forteller jeg at jeg syntes det var så skrekkelig å se helvete, jeg fikk smake fortapelsens gru, det var ikke til å holde ut, og jeg trodde jeg hadde fanget en sykdom. Men jeg har ikke skrevet disse bøkene for å tjene på dem, for en skal ikke tjene på sine egne opplevelser. Men så kom Gud til meg igjen, jeg ba om at jeg måtte få forvissning om at det var sant, og jeg lovet ham at etter den tid skulle jeg gå i sekkekjoler. Du skjønner, jeg har solgt alle kjolene mine, men det må du ikke si til noen, for jeg er familiens sorte får, jeg.
Ut på tur igjen.
Når jeg nå blir bra igjen, skal jeg ut og virke igjen. Han var så uheldig, Åge Samuelsen, teltet hans brant jo ned. Jeg tør ikke kritisere noen, men jeg synes Samuelsen kritiserer de andre menighetene for mye.
På spørsmål om hvor gammel frk. Thorsdal er, svarer hun:
- Å neimen, ser du ikke skrukkene i ansiktet mitt da?
Et under.
Nå skal jeg fortelle om noe som skjedde for mange år siden da jeg holdt kurs i konditorfag på Hornnes landsgymnas. Siste kvelden skulle vi ha sammenkomst med kaffe og kaker, og det kom ustyrtelig mange. Men så skjedde det at alle kakene brant opp i ovnen, og jeg kunne ikke bruke noen av dem.
Og nå skal du høre noe rart. Det var dekket på et langt bord i den store salen, og folk var kommet fra hele Hornnes. Jeg sto ved hjørnet av bordet og ønsket jeg kunne gjort meg usynlig ved tanken på at det ikke fantes noe mat.
Da kom jeg imidlertid til å tenke på at Gud er allmektig, at han kan gjøre alt. Så tenkte jeg at jeg fikk gjemme meg og be til Gud om hjelp.
Da jeg kom inn til bordet igjen var fatene fulle, og en av damene jeg hadde stått sammen med fortalte at de hadde fart et sus nedover langs bordet, og at fatene etterhvert ble fyllt med mat. En av damene, Gunhild Bjørgulfsen fra Hornnes, bekreftet senere i en avis hvordan fatene fyltes.
Du skjønner det er en sånn veldig lykke det å vaere kristen. Det er tilfelle det. Det høres jo så utrolig ut alt sammen. En skulle tro jeg bare sitter og storskrøner. Jeg dømmer imidlertid ingen som ikke tror meg. Vet du hva? Da disse ungguttene kjørte i grøfta nedenfor her forleden så tenkte jeg på at det er mørkets fyrste som skyter piler mot meg. Det er Satan som vil ha skiltet vekk, tenkte jeg. Men det klarer han ikke!
Louise Thorsdahl døde i 1975, nesten 90 år gammel. Hun har skrevet flere bøker. Den første kom allerede ut i 1925 og hadde tittelen «Oplevelser og bønhørelser». Hun var opptatt av det å ha en personlig samtale med Gud, og skrev om dette i 1939 i boken «Underlige bønnhørelser, oplevelser, forutanelser, hvad er spiritisme? Kan de døde vise sig?».
Bokstavene skal vaere røde fordi det er et ildvarsel, et faresignal. Dette er viktig, så det må du skrive ordrett!