Raseringen av et kystmiljø
Verneverdige kystmiljøer ødelegges i økende grad av nybygg som ikke er i harmoni med eldre bebyggelse og naturmiljø. Alarmen burde for lengst ha gått. Vi ser starten på rasering av en rekke eldre tettsteder langs kysten.
Iflere kystkommuner har utbyggere altfor lenge kunnet ta for gitt at det er fritt fram for å utfordre vernebestemmelsene. I Aust- og Vest-Agder har fylkeskonservatorene påpekt betydningen av å ivareta kystmiljø og bebyggelse, med saerlig vekt på uthavner som Lyngør. Der har utbyggere i altfor lang tid fått boltre seg med nye landsteder, hus, hytter og brygger i kontrasterende arkitektur, fjernt fra det man kan kalle harmoni med stedets tradisjoner og byggeskikk.
Tvedestrand kommune har på den ene siden fremhevet Lyngør som Europas best bevarte tettsted (utropt i 1991) og arbeider aktivt for å få stedet på UNESCOs Verdensarvliste. På den andre siden har kommunen gitt dispensasjoner fra generelle byggebestemmelser, og tillatt nybygg i til dels kontrasterende arkitektur. Dette reduserer sannsynligheten for at UNESCOs kriterier for Verdensarvstatus oppfylles. I dag tilsidesetter mange kommuner og fylkeskommuner lovregler og vernebestemmelser som gjelder for kysten, og som lokale myndigheter er pålagt å respektere. Det er grunn til å stille et stort spørsmålstegn ved alle dispensasjonene som blir gitt.
Tvedestrand kommune har nå ute på høring et forslag om full byggestopp inntil man får utarbeidet en ny reguleringsplan for Lyngør. Dette er en positiv snuoperasjon som bør inspirere andre kommuner til å gjøre tilsvarende. Det blir avgjørende for disse stedenes framtid at de nye reguleringsbestemmelsene blir tydelige og mest mulig ufravikelige. Det bør bli en høy terskel for nybygg i verneverdige natur- og bygningsmiljøer.
Mange kommuner er utsatt for press fra grunneiere og utbyggere for å godta nybygging som vil undergrave kulturminneverdiene på stedet. På sikt vil det også undergrave potensialet for naeringsvirksomhet innen fritid og turisme. Internasjonalt ser vi at kvalitetsbasert turisme knyttet til kulturminner og uberørt natur er i fremgang. Det er imidlertid alltid noen som er rede til å drepe høna som legger gullegget, for å oppnå kortsiktig økonomisk gevinst. Utbyggere er mestere i å lokke eller true til seg godkjenning av tvilsomme prosjekter. Derfor er det behov for større bevissthet i kommunene om verdiene de forvalter. Vi trenger også strengere nasjonale regler med redusert spillerom for dispensasjoner.
Et positivt signal er Riksantikvarens nye Bystrategi fra 2017. Her anbefales god tilpasning av nybygg til eldre verneverdige bygningsmiljøer, både i skala og utforming. Man fraråder kontrast mellom gammelt og nytt. Dette er en statlig føring, men ikke et pålegg. Kommuner og fylkeskommunen bør likevel ta de nye signalene fra Riksantikvaren på alvor, og skjerpe sin praksis i byggesaker. Skal det bygges nytt, bør stedets tradisjonelle byggeskikk videreføres.